Pedofil Arbeidsgruppe

Jeg er glad for at Foreningen Fri, selv om de er en helt annen organisasjon enn DNF48 var, kommer med denne unnskyldningen. Den er på sin plass, og den burde ha kommet før. Jeg har dårlig samvittighet for at ikke det Landsstyret i LLH jeg selv var en del av i 2006-2008 forsøkte å undersøke ryktene i alle fall noen av oss hadde hørt om at det en gang i bevegelsens fjerne fortid fantes en Pedofil Arbeidsgruppe – samtidig som jeg ikke tror vi ville klart å få fakta på bordet ettersom det faktisk ikke finnes noen arkiver, og ingen av oss var gravejournalister. Aftenposten skal ha takk for at de har gjort jobben.

Samtidig skulle jeg ønske denne saken utløste en større samtale om samfunnsmoral og seksualitet. Jeg tror ikke man skal være mye yngre enn meg før det er vanskelig å begripe at det i 1983 knapt var noen som mente at barns seksualitet eksisterte og var naturlig og burde være fri for skam – men samtidig beskyttes mot voksen utnytting. Den posisjonen som er nesten enerådende i dag eksisterte ikke. Enten mente folk at barns seksualitet var naturlig og burde få utfolde seg så uregulert som mulig, ellers mente folk at barn ikke hadde eller i alle fall ikke burde ha noen seksualitet, ettersom de jo ikke kunne gifte seg og ha sex på den eneste akseptable måten. Barn som viste at de hadde en seksualitet var fordervede og fordervende for voksne rundt dem og burde låses inne i institusjoner hvis ikke foreldrene deres klarte å kontrollere dem. De som var bekymret for seksuelle forhold mellom barn/unge gutter og voksne menn var først og fremst bekymret for at barnet ville bli homo, noe som også var begrunnelsen for at man mange steder hadde ulik lavalder for heterofil og homofil sex. Maktforhold var overhodet ikke inne i diskusjonen, det var bare to år siden vidunderlige Herbjørg Wassmo utga Huset med den blinde glassveranda og startet de første samtalene om hva seksuelt misbruk gjorde med barn.

Hvordan havna samfunnet der? Hvordan kan vi unngå å havne i like vanvittige posisjoner i framtida? Hvilken rolle spilte de franske tenkerne vi kan lese om i Vanessa Springoras bok «samtykket» (som alle burde lese), og hvilke norske tenkere tenkte egentlig som dem? Hvem var de konservative kreftene som så barn som skyldige i overgrep de ble utsatt for? I hvilke miljøer lever disse ulike tankene videre?

Kan noen som var voksne den gangen plis gi oss noen svar?

Pål Vegard Hagesæther, job well done, men du er ikke ferdig!

Den skeive bevegelsen har også en jobb å gjøre, for denne saken er jo bare en av mange uenigheter som skapte splid og drepte tillit på åttitallet, og som folk seinere helst ikke ville snakke om. Selv om de andre er mye mindre interessante for avisene, tror jeg det er viktig for oss å prøve å få størst mulig klarhet i hva som egentlig skjedde sånn sett i sammenheng før alle som husker går ut av tiden. Skeivt arkiv, jeg håper på dere.