Når ildulver slukner – og tennes igjen

Selv forskere veit at mobbede barn verken har større eller mindre neser enn andre. At vi ikke er tykkere eller tynnere eller har mer uvanlige familer, at vi ikke er mer eller mindre utadvendte eller sjenerte. Vi mobbede barn har ingen fellestrekk.

Tilsynelatende. De fleste mobbeofre vet godt hva som avgjorde at det ble akkurat oss. Det var fordi det kunne bli oss. Vi var ubeskytta. Kanskje var vi litt umodne, kanskje var vi vant til å snakke med voksne som likeverdige. Kanskje var vi allerede forkrøpla og skada, voldsutsatte eller voldtatte barn som stinket av angst og vekket ubehag med en krypende holdning. Av en eller annen eller like ofte ingen som helst grunn, likte ikke læreren, eller treneren, eller assistentene i barnehagen, oss. De var utålmodige med oss, de irettesatte oss skarpere og sukka høyere over oss enn over de andre og vi fikk dem aldri til å smile. Den første gangen noen var vemmelykkelig til sinns og hadde lyst til å klype, var det vi som fikk blåmerket. Kanskje fikk klyperen halvhjertet kjeft, men det var oss de voksne så på med oppgitt mine, og ganske snart var det vi som var problemet, som alltid fikk isklumper i hodet eller ramla i sølepytter, som fikk andre til å kalle oss de stygeste ting og true med å ta livet av oss. Det var når vi var borte at det gled et nesten umerkelig smil over lærerens ansikt, hun ville få en lettere dag. Og ganske snart var også de av oss som kom fra trygge hjem, forkrøpla og uten gnist.

Det er skremmende å se hvor fort og grundig et barn kan bli ødelagt og slukne. Det er ingen som vil se, og hvis det er uungåelig er det i alle fall ingen som orker tanken på at vi kunne vært dem, eller deres barn. Det er derfor folk leter etter feil på oss. Vi er jo tjukke. Eller brune, eller tynne eller treige eller hypre. De fleste mobbeofre lærer raskt at konsekvensen av å sladre er mye verre enn mer juling: Det fører til at flere av menneskene rundt oss begynner å tenke at vi egentlig har gjort oss fortjent til spyttklyser og passerspisser fordi vi er avvikende. Vi veit at hvis mange nok mennesker identifiserer oss som som tapere, da har vi tapt. Da kommer vi aldri til å lyse igjen.

Det har vært en merkelig opplevelse å skrive bok om hva et sånt forkrøpla barn kan få ellers fornuftige folk til å gjøre. Hvem orker å ta i en sånn unge? Ikke Kaspara eller kassekameratene hennes, i alle fall. Ikke læreren, heller. Og Roy-Arne selv sier ingen ting. Han har kanskje sugerørarmer, kanskje han er redd og lukter vondt, men han er jo ikke dum.

Kaspara, derimot, forstår ikke hva som står på spill. Hun sier noe, og ganske snart er det ingen som liker henne heller. Ikke læreren, ikke pappa, ikke en gang ravnene til Odin eller nissen i vedskjulet. Det er bare draugen som vil ha Kaspara, som roper etter henne og vil lokke henne ut på havet og ned i dypet.

Det har vært godt, også. Jeg håper et og annet mobbet barn der ute skjønner at det finnes voksne som veit hvordan de har det. Og tenk om bare en eneste voksen innser at når barn blir mobbet rundt dem er det fordi de ikke klarer å beskytte ungen med kjærlighet! Det hadde vært stas, det.

Dessuten kunne jeg la det hele ende ganske bra. Det gjør jo som oftest det. Vi overlever, vi kommer oss unna, vi har noe og bevise, vi blir til noe. Og når det endelig blir tid for den gjenforeningsfesten vi har drømt om, der vi skulle le av Sandra og Cathrine Caroline som selger iskrem eller jobber på posten eller er uføretrygdede, gidder vi ikke engang gå. Vi har tross alt fått et liv. Vi skinner igjen.