Eirabu

For nye lesere: Kristine Tofte og jeg debuterte sammen i 2009. Jeg hadde skrevet en enkel liten spenningsroman. Hun hadde skrevet et fett første bind til et fabelaktig episk norrønt fantasyverk på det vakreste nynorsk jeg noen gang har lest. Jeg slukte den, og ba henne skynde seg hjem og skrive ferdig toeren.

Bok 1: Slaget på Vigrid

Hun var ikke så kjapp akkurat. Den kom i juni. Og jeg har jo hatt et noe turbulent år, så planen om å ha lest eneren om igjen før lansering røyk. Jeg begynte på eneren etter lansering, og den grep meg like sterkt som første gang. Så leste jeg første side av toeren. Så slukte jeg resten av toeren sånn omtrent uten stopp. Siden har jeg prøvd å formulere noe vettugt om den.

Bok 2: Vargtid

Jeg får det ikke til. Jeg har ikke språk poetisk og vakkert nok til å yte boka noe i nærheten av rettferdighet. Jeg nøyer meg med å si følgende:

Song for Eirabu er et verk som får meg til å føle stolthet over norsk språk og takknemlighet over at det språket er mitt på en måte bare Hamsun har klart tidligere. Det river meg med som Tolkien gjorde da jeg var tretten, men når jeg leser Eirabu faller jeg aldri ut av transen fordi en bit hist eller her blir for naiv eller tannløs eller forutsigbar. Kristine er full av fantasi og har mot til å sprenge grenser og universet hun skaper er fullt av nyanser og overraskelser. Dette er en bok som burde selges på Rimi, som burde leses av alle, som burde hylles av kritikere, oversettes til all verdens språk og rive med seg det som finnes av fantasy-priser. Kristine burde reises på sokkel på Stord, forfatterforeningen burde tigge henne om å søke medlemskap, Neil Gaiman burde invitere henne på besøk.

Kristine.

Verden er som kjent urettferdig. Norske bokhandlere kommer fortsatt til å pushe mye dårligere utenlandsk fantasy heller enn et norsk storverk. Avisene kommer fortsatt til å intervjue de danske og svenske fantasyforfatterne, som om vi ikke har våre egne.  Folk kommer fortsatt til å bli lurt til å tro at en av verdens beste fantasyforfattere ikke er norsk. Men du har i alle fall sjansen. Gå til Haugenbok.no. Bestill. Det kan du forresten gjøre til en vane, så får du et veldig mye bredere utvalg litteratur å velge mellom enn hvis du bruker de dyrere og  mer tidkrevende seks-bøker-i-veldig-store-stabler-bokhandlene som finnes irl.

Lignende innlegg

  • Mors bok

    Man er seg selv nærmest. Jeg er i alle fall det. Uansett hva jeg lytter til eller ser eller leser, finner jeg knagger i meg selv og mine egne historier å feste det til. ”Du er god til å trekke linjer og se sammenhenger,” sa sensor etter at jeg hadde snakka om katolisismen i tjue…

  • Begrav meg stående

    Dere veit romfolket og tiggingen og Sofienberg og Årvoll og sånn? Det var en sak det var lett for meg å møte prinsippielt: Folk kan ha problemer men de er ikke problemer, å uttale seg kategorisk om en etnisk gruppe er pr. def. rasisme, å snakke om mennesker som om de ikke er mennesker, er…

  • Guro anmelder anmeldelser

    Atle Christiansens anmeldelse av romanen Transit, Aftenposten 11. april. I dag kan jeg lese i aftenposten om romanen ”Transit” som er debuten til Katrine Nedrejord. Det er en stilsikker debutroman, kan jeg lese. Et solid stykke arbeid. Det handler om å miste seg selv og å komme tilbake som en annen enn den man var. Nedrejord…

  • Internasjonalen

    Jeg er en av dem som har like varme barndomsminner knytta til biblioteket som jeg har til mitt eget jenterom. Da jeg var en hasjrøykende, forfylla tenåring som strøyk på fravær i alle fag, var jeg likevel like ofte på biblioteket som på Sub Pub. Men så snart jeg fikk penger til å kjøpe bøkene…

  • |

    Brødrene Løvehjerte

    Det er mye som var genialt på åttitallet som ikke har tålt tidens tann. Anne Cath. Vestly er fullstendig utdatert, Pelle og Proffen er så treigt at ungene sovner før de har lest ti sider, indianerbøker er virkelig ikke hva de engang var, Skyggen over steinbenken, Tordivelen flyr i skumringen og Jørgen + Anne er…

  • Kjøkkenbenkrealisme

    DAH har Klassekampen anmeldt «Kjøkkenbenkrealisme», så nå blir vel ingen sure for om jeg reposter notatet mitt fra tidligere i høst?  Olaug Nilsen skriver bok. Den heter kjøkkenbenkrealisme, handler om mødre og barn og sånt, og kommer i oktober. Jeg er intervjua i den. Det er mange måneder siden jeg fikk manuset på mail, og…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *