Jeg har vel egentlig pleid å legge ut julegave, har jeg ikke det? En fortelling, liksom? Det skjedde ikke i år. Førjulstiden har vært … spesiell, og det får dere sikkert høre mer om seinere en gang. Jeg er i alle fall inmari fornøyd med å ha kjøpt gaver til de jeg skal være sammen med på julaften og stort mer klarte jeg ikke.

Men nå! Klokka tre på natta. Når huset er reint og juletreet har både kuler og gaver og pinnekjøttet dufter i panna og barnet er bestukket med kandissukker for å ligge stille og se julekonsert på tv, nå kjenner jeg at jeg vil lage julegave. Det blir litt sånn som den onkelen som kjøper alle julegavene på bensinstasjonen på veien til selskapet, men det får bare være.

De sover nå, de små som måtte gå fram og tilbake over gølvet, for å holde ut ventinga på sjølve morran, dagen, kvelden, glede seg til gjelden de skal få, de veit ikke ennå at de må betale tilbake til mora si til evig tid, hver lekebil og hvert akebrett skal kreves inn i ribbefett, hvis de drømmer nå at de skal få rømme, feire jul en dag et annet sted, skal de få se at det går ikke mor med på! Og de skylder henne nå, de vil skylde henne da, de vil skylde henne alt til hun finner ei grav.

De sover, alle de store, de falske smila som gjorde oss alle sinnssvake sitter fortsatt fast i ansiktene som stivna melisgasur på harsk kake, smaker nedtur, sur skuffelse når de kjeder seg fordi de ikke klarer å glede seg over alt de skal få som de ikke trenger, det er ikke gøy med gaver lenger, det er en lidelse, de sover og gruer seg til det, de sover med angsten for at de skal se det, alle de det skal holdes skjult for, de de holder jul for.

De sover med hjertebank og tomme bankkontoer, dunkende hodepine og slagene til en liten drummerboy mot trommehinnene, med maset om bakedag og sju slag stengt inne bak tenna og kjaset om når de kan åpne pakkene har ikke begynt enda, de sover og holder munn og da kjenner jeg at i grunn, når jeg bare får ha juletreet i fred, drikke portvin og te, skrive, ikke se tv, er det greit å leve i natt også. Så, venner, før de våkner og drukner meg i stress som slukner gleden i meg vil jeg ønske alle dere som våker med meg god jul! Fred og godt år. Sola har snudd, vi går mot vår.

Lignende innlegg

  • |

    Religion

    Jeg elsker face. Her får jeg følge med på livene og tankene til en masse mennesker jeg egentlig ikke kjenner godt nok til at de irl ville finne på å fortelle meg at de har skitne kjøkkengulv, sover for lenge, stemmer frp eller er religiøse. Jeg tør påstå at face gjør livet mitt rikere, og…

  • | |

    Atle føkkings Antonsen

    Denne saken er så grov, mest fordi den ikke er _så_ spesiell. Kvinner opplever denne typen aggresjon fra menn hele tiden, melaninrike opplever det fra hvite. Og melaninrike kvinner navigerer verden i konstant beredskap, med tusen strategier for å håndtere plutselig aggresjon, for å forebygge, for å komme unna. Ingen av de strategiene kan gjøre…

  • Romjulsdrøm

    En skulleitte vøri fire år i romjuln. Fireåringer tryner bare bortover isen, de, når de skal stå på skøyter. Sjuåringer, derimot, suser fra fonn til fonn med eller uten bruskasser, og gamle kjerringer som meg kan øve på å løpe og å seile og å hoppe og å skrense uten å tryne så isen slår sprekker…

  • |

    Rosekoret

    Jeg sang i rosekoret i går. Ikke det mest naturlige, jeg avskyr folkemengder og syns nok barn av regnbuen er litt klein. Jeg synger ikke i kor, og jeg skjermer meg så godt jeg kan mot den pågående rettssaken. Like fullt: Der sto jeg på Youngstorget med 40.000 andre. Jeg sto der til forsvar for…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *