Ørkengutten

Lyden av kuler og lukta av krutt må være noe av det han husker best fra han var liten gutt,
 da farens kammerater fortalte at soldater fra fremmede stater
 røvet og stjal alt de kom over, de håver
 inn penger på det som tilhører vårt land, olja som ligger gjemt under vår sand,
 den som ser ut til å aldri ta slutt her hvor stillheten nå stadig blir brutt
 av lyden av italiensk hær, italienske rop og italienske gevær og når de drar videre er
 ørkenblomstene vanna av vårt folks blod, da blomstrer de jo,
 som hatet, og sinnet blant menn i stinne
 telt der ledere maner hver byguttslamp, hver reisende beduin og hver bondetamp
 til væpna kamp mot overmaktas overtramp –
  
 Hvordan feira de, tro? Når seieren syntes vunnet, når italienerne dro og freden liksom var funnet,
 ble det dansa natta lang? Var det glede, var det sang?
 Eller var sorgen over alle mennene, alle kvinnene, alle vennene
 som hadde  gitt sitt liv for friheten og spilt sitt blod i sanden,
 så stor at alt som kjkentes var tristheten, alt som hørtes hender mot pannen
 og gråt? Hvordan føltes det da, for en ung mann å se, noen andre bare ta alt det beduinene
 hadde dødd for å redde? Er det egentlig rart at han ikke kunne leve med det?
  
 Han var jo ikke aleine. De var mange revolusjonære.
 De ville gjerne ha folk med seg så de prøvde å ikke være alt for sære,
 litt religion, litt statlig styring, skolegang og arbeid til alle,
 det hele ligner i grunn til forveksling på det hjemlige søttitallsballet,
 helt ned til overvåkning og trakkasering av de som ville andre ting enn staten og turde si det
 høyt
  
 og når vi som var europeere kunne høste vår olje selv,
 skulle de som var libyere bare gi sin vestens kartell?
 Jeg må si det, jeg  skjønner at ørkengutten ikke fant seg i det
 At han nasjonaliserte oljeressursene og snudde pengedusjene
 Så en del av det traff Libyas folk, og ble han plagsomt redd for at en dolk
 I hendene på en vestens lakei skulle finne en vei
 Til hjertet hans var det ikke bare paranoia, Libya ble beleira som troja,
 av sanksjoner, og et utall spioner
  
 Og det kan aldri forsvares å skyte folk for å spre terror,
 å torturere opposisjonen for å få dem til å gi opp det de står for,
 om de så virkelig var kjøpt av den oljetørste vesten
 har de selvsagt rett til å kjempe for å få være med på kjøpefesten,
 det er aldri greit å slå ned på demonstrasjoner med våpenmakt,
 men at verden måtte gripe inn, det er faenmeg kurukesnakk!
  
 Verden satt stille og så på nedslaktinga av den tamilske nasjonen,
 Og ingen rører et øyelokk når Syrere meies ned av den syriske kronen, s
 nordkoreanere fødes og dør i marerittfangeleire,
 og USA driver jo sånne sjøl folk som truer deres seire.
  
 Og fordi det er så åpenbart i strid med folkeretten
 å gå inn i en selvstendig stat for å ta ut presidenten,
 blir avisene fulle av krigshelter, alt fra Sønsteby til Bolle,
 tror de virkelig at det hjelper, tror de jeg er en jævla fjolle
 som tror at heltene regjerer på en krigsskueplasss
 som ikke hører skrikene fra en feilbomba Libysk lekeplass?
  
 Hvis jeg, 17. mai i år overhodet orker å gå
 i tog skal jeg love deg at flagget mitt får svart sørgebånd på.
 Svart som hat og svart som sorg –
 Svart som olja vi kriger for.