Makt, mening og politikk

Det er omtrent tre år siden jeg oppdaget det litterære Norge. Jeg hadde skrevet en roman, den var antatt, jeg ble invitert på fest på Gyldendalhuset og oppdaget at vi har latterlig mange forfattere i dette landet, de fleste av dem hadde jeg aldri hørt om, og det er enda flere ikke-forfattere som jobber med å lage bøker, mange av dem har yrker jeg ikke visste at fantes.

Jeg gikk storøyd rundt og så på dem, og etterpå måtte jeg spørre redaktøren min om det virkelig var sånn at disse folka gikk rundt og tok litteratur på alvor. At de virkelig på ordentlig trodde at det de holdt på med var viktig. Heldigvis er redaktøren min usedvanlig lite selvhøytidelig, så hun kunne leende bekrefte at folk som jobber med litteratur går rundt og føler seg viktige, at de til og med ofte føler seg spesielt viktige, viktigere enn folk som har andre jobber. Det var ganske rart for meg som hadde dårlig samvittighet for å ha brukt av tida mi – og tida til familien – til noe så meningsløst som å skrive en roman. Som om det ikke fantes barn som trengte besøkshjem, liksom, eller fengselsfugler som trengte besøksvenner, som om jeg ikke burde stå i bresjen i kampen for asylsøkernes verdighet, kampen for kjøpte kvinners beskyttelse, kampen for mishandlede barns rettigheter, eller som om det ikke fantes arbeid jeg kunne gjøre, en time som kunne forberedes bedre, en barnevernsmelding som kunne flikkes på, et individuelt tilpasset opplegg jeg kunne lage, så elevene mine kunne bli flinkere, tryggere, gladere. Viktige ting, altså.

Jeg mener ikke at litteratur aldri er viktig. Det finnes bøker som har forandret menneskers liv, samfunns utvikling, verdens historie. Det finnes bøker som utvider horisonter, som gjør oss klokere og bedre, som trøster oss så vi kommer igjennom enda en dag, som får oss til å reise oss fra sofaen og gjøre noe for at morgendagen skal bli bedre. Men det var jo ikke en sånn bok jeg hadde skrevet, jeg hadde skrevet et ubetydelig stykke underholdning, uten andre ambisjoner enn å ha det gøy mens jeg holdt på. Jeg syns det var inmari merkelig å merke at det var nettopp det som gjorde boka mi spiselig for de Litterære. At deres mål utelukkende var å skape kunst for kunstens skyld, litteratur for litteraturens skyld, skjønnhet, ynde, kraft, alt vendt mot seg selv, evig reflektert mellom speil uten å kunne virke på noe utenfor speilsalen. Så de Litterære kan sitte som små autister og se fra det ene speilet til det andre og tilbake og tilbake og tenke at dette er hele verden og de har skapt den, de må være Gud.

Jeg skreiv en bok til, fordi jeg hadde den inni meg, fordi den ville ut. Og i løpet av prosessen etterpå, slo deg meg at det er tusener av engasjerte lærere der ute, som jobber rumpa av seg for å skrive tydelige barnevernsmeldinger og gode pedagogiske rapporter, for å lære unger å lese teknisk godt og med innsikt, for å gi dem tallforståelse og algoritmekunnskap, gi dem kunnskap om verden og vilje til å endre den. Men det finnes latterlig få forfattere som prøver å skrive bøker som forandrer menneskers liv, samfunnets utvikling, verdens historie. Og for hver ny forfatter som prøver, øker sjansen for at en av oss, ett eller annet sted, vil klare det. Det er ikke så reint lite skummelt å gå fra noe jeg veit jeg er god til til noe jeg er nesten helt sikker på å mislykkes med, men man skal gjøre det man ikke tør hvis man vil være et menneske og ikke en liten lort. Og jeg mener bestemt at en forfatter som mislykkes i å skrive noe som beveger verden er tusen ganger mer verdt enn en som lykkes i å skape speile skjønnhet, ynde og kraft i evig meningsløshet. Dessuten klaffa det jo greit at jeg var så sliten nå i vår at alternativet til å slutte å ha to fulle jobber var ME eller innleggelse i psykiatrien.

Problemet er at når jeg nå bruker grusomt mye tid på litteraturen, klarer jeg ikke å la være å legge merke til at det er grunner til at autistene kan sitte sånn i fred ved speilene sine for, unnskyld meg for å låte som Carl I Hagen, våre skattepenger. Det er en grunn til at unge mennesker som har litterært talent ender opp med å tro at det eneste de kan bruke det til er å berike speilsalen med enda flere speil. Kai Skagen peker på noen av mekanismene i Klassekampen i dag:

http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/57970/article/item/null/ein-forfattarfabrikk

Og så sitter jeg her igjen, da, med dårlig samvittighet for at jeg skriver. Jeg burde starte forfatter-fagforening, jeg burde starte aksjon mot det vanvittige samrøret mellom de ulike statlige støtteordningene, jeg burde starte forfatterdrevet e-bokforlag, jeg burde torturere kulturministeren til momsfritak, jeg burde burde burde …. Arrrghh.