Våroffer

Lars Mytting er en stødig døl. Han snakker ikke for fort, han sier ikke for mye, men han kan smelle godt ifra seg om det trengs, tror jeg. Og sånn er boka hans også, omtrent som en dølahest som godt kan finne på å sparke både bak og fram. Og spør ikke meg hvorfor boka får meg til å tenke på gamp, for det nærmeste man kommer en hest i denne boka er premieelgoksen hovedpersonen feller med bilen. Bil, derimot, er det mye av, og stridsvogn, og dynamitt, og feltuniform og blod. Hovedpersonen blør faktisk en hel del, både inni og utenpå.
 
Dette er historien om kapteinløyntnaten som skulle til Afghanistan for å prøve og bruke seg, men som i stedet får både brukt og prøvd seg i bitte lille Messingdalen. Han kan verken være far for egne eller andre unger, men han føler seg likevel som den nærmeste til å gjøre en annen mann til god far. Messingdalen har kinasjappekokk, bruktbilpsykolog, sprø, vanskjøtta unge, sjalu homoer og en spinnvill krigsveteran på metamfetamin – men likevel er den eneste ikke særlig troverdige karakteren en helt alminnelig lensman. Hun er for … nonsjalant, hun henger liksom ikke riktig sammen. Forresten er heller ikke den kvinnelige læreren en særlig god karakter. Det er mennene i dette universet som har dybde og karakter, som står støtt og kan sparke. Mennene og lille Joanna uten h, jenta som både ser ut som og oppfører seg som en gutt. Men de står, går og sparker – og ikke minst kjører og sprenger ting i lufta – til gjengjeld så godt at Vårofferet blir en stor leseropplevelse av det.
 
Det er ingen pageturner dette. Den tålte godt å bli lest i rykk og napp innimellom slagene og mest på toget til og fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Det ga rom for å la Myttings verden synke, eller å la meg synke inn i den, og dette er en verden fjernere for meg enn et hvilken som helst fantasy-univers, så det tok litt tid. Men det er en virkelighet som sitter, og jeg tar meg stadig i å lure på hvordan det går, der oppe i Messingdalen nå som vinteren endelig er over.