Slaget på Vigrid
Jeg er mamma. Jeg har blitt et strukturert menneske. Jeg legger meg ikke lenger om kvelden før matboksen er rein og huset er rydda, for bitter erfaring har lært meg hva slags kaotiske morgener den slags fører til. Og når huset er rydda og matboksen er rein, ligger jeg ikke lenger våken og leser bøker til øynene glir igjen av seg selv, for bitter erfaring har lært meg hva slags smertefulle morgener på randen av hysterisk krampegråt DET fører til. Men – det finnes unntak.
Når noen går hen og skriver en fantasy-roman, for eksempel, forankret i norrøn mytologi og verdensanskuelse, med et fantastisk univers, gode karakterer og en komplisert og spennende intrige, på nydelig nynorsk, for eksempel, da kan morgenen etter seile sin egen sjø, altså.
Jeg ble sittende alt for sent oppe i går, med andre ord. Jeg MÅTTE finne ut hva den nyslåtte keiseren ville gjøre med mannen som reddet hans liv ved å drepe hans far, jeg MÅTTE høre hva slags svar den unge, enøyde guden Jolnir var på jakt etter, og jeg MÅTTE følge blotgydja i kamp. Nå har jeg omtrent samme følelse i magen som jeg hadde da jeg var tolv og ventet på neste bok i Sagaen om Isfolket. Skriv fort, Kristine Tofte, skriv fort! I mellomtiden anbefaler jeg dere alle å ta en tur til Eirabu. Hvis du skal lese to bøker i år, bør ”Song for Eirabu 1 – Slaget på Vigrid” være den andre, altså.