Ustabil
Det hender ganske ofte at jeg mister huet.
Jeg slenger det i veggen i raseri over verdens barbari
eller mister det i gulvet i distraksjon under en intens diskusjon
plutselig er alle mine glass halvtomme og folk rundt meg blir ufattelig dumme
jeg får så mye drepende kritikk at de like godt kunne gitt meg arsenikk!
som ledd i en universal konspirasjon for å frata meg all livsglede
omringes jeg av tiggernes desperasjon, de papirløses håpløse situasjon
krigsheltenes mediaejakulasjon og det gir ingen absolusjon
at det ikke er noe jeg kan gjøre med det
men – selv dypest nede i nedturen finnes kun en virkelig skrekk:
Tenk om oppturen ikke blir god nok til å jage skyggene vekk!
Så. Like forbanna som det blir vår
dukker det opp ei jente som går sånn passelig usømmelig rundt på sine ben
kanskje er hun nydelig, kanskje bare pen
men øya hennes glitrer, ja hele henne sitrer av uslokkelig livstørst!
Hun går fryktløst først, hun er skamløst størst
hun har en umettelig sult, en ustoppelig trang til å gjøre alt helt og fullt ut!
Hun har slangetunge og jordbærtrut, og hun har ingen hast
hun børster hodet mitt varsomt, setter det lansomt fast
og vips! Er glassene fulle av vin og hele byen lukter syrin
alle flyktningebarn får asyl, FrP får meningsmålingsrekyl
jeg leser, og jeg skriver ting som lekent freser, lattermildt river
de grå dagene i fillebiter som blir sukkerbiter lykkens sommerfugler suger i seg med stor iver
Og det hele er litt som vinter og sommer
jeg hater dethver gang vinteren kommer
men jeg tror kan hende at for å kjenne våren tenne en så sprakende ild
i kropp og hjerte må først en smertefull vinter til
og den intense våren er god som heroin
så jeg gir gjerne den venstre armen min
går gladelig gjennom nattsvart tungsinn
for å få kjenne den
en
gang
til.