Se, så søte!

Hundrevis av barn på Skjetten skole lager hjerte av hendene og synger mot mobbing på VGTV. La deg røre til tårer! 

Så du førsteklassingen? Hun som aldri har vært med på dette før, og som tror at det skal bli slutt? De siste dagene har ingen kalt henne tissetrine, ingen har dyttet, ingen har slått. I går var det en som sa hei til henne. 

I tredje klasse står en Amir, og han vet bedre enn Trine. Han nyter for så vidt de dagene eller ukene han får være i fred, men han vet at de andre i klassen vet at lærerne snart vil begynne å se en annen vei igjen. De har ikke lyst til å se på han. De liker han ikke. Det er ikke sånn at de syns han fortjener å få hodet dyppa i snøen, de bare kommer ikke på noe de kan gjøre med det. Det er ikke sånn at de er enige med ungene som sier at det hadde vært best om Amir bare døde, men det er jo ingen tvil om at jobben deres hadde blitt enklere hvis han hadde byttet skole.

 Sjetteklassingen Celine er hjemme med «hodepine». Dette gidder hun ikke være med på.

Da jeg gikk på den skolen var det nok langt flere av oss enn de tre prosentene skolen vet om i dag. Tre prosent av fem hundre er jo bare femten unger. To på hvert trinn, omtrent. Det er forjævlig mange, men det er likevel forbausende få, det skal skolen ha. De har gjort noe riktig et eller annet sted, en eller annen gang siden jeg nektet å komme tilbake på skolen etter sommerferien ’87.

Dette er likevel helt, helt feil. Det er så jævlig gæærnt å tvinge de femten til å stå der å synge. Det er så jævlig gæærnt å la de som plager dem smile til kameraet med hjertehendene sine. Det er så JÆVLIG gæærnt å la lærerne stå der, struttende og stolte, med øyene mot kameraet, ikke mot Amir.

Barn er apekatter. De gjør som voksne gjør, ikke som det står på et papir de har satt navnet sitt på, eller som de synger i en sang på tv. Den dagen Trine får en lærer som ikke syns hun er sutrete og plagsom, som orker å ta henne på fanget selv om hun nok ikke rakk fram til do helt i tide  i forrige friminutt, da er det slutt. Den dagen Amir får en lærer som ser, alltid og hele tiden, som tar seg tid til å holde de som plager han inne i friminuttene, som gir dem parade sor å trygge skoleveien hans, som spør han om de sære tingene han er interessert i og bruker et dyrebart friminutt til å høre på hva han svarer, da er det slutt. Og den dagen syvendeklassingen får en lærer som tar henne til side og sier «jeg skjønner at du er sint. Jeg skjønner at du føler at du må beskytte deg selv. Men det er egentlig min jobb. Hvis du gir meg en sjanse til å gjøre jobben min, tror jeg de andre i klassen blir mindre redde for deg.»

Jeg var den sjetteklassingen, også. Etter sommerferien ’87, på naboskolen Gjellerås. Jeg skjemmes over å innrømme at jeg ikke husker navnet på læreren jeg hadde det året. Hun hadde nemlig kjærlighet nok, til Johnny som rava rundt i klasserommet, til Thomas som tromma på pulten og slo jævlig hardt når han glemte å la være, til Elin som var mest opptatt av Sverre Olav, til Sverre Olav som var innmari pen men som hadde fryktelig tungt for matematikk og logikk, til Anne Lene som slang på håret så ingen av gutta i klassen hørte hva mattelæreren sa, og til Jaime som vurderte å bli kriminell. Og til meg. Hun er sannsynligvis ansvarlig for at jeg kan omgås folk i det hele tatt. (Jeg er ikke så veldig flink til det, men hun lærte meg sånne grunnleggende sosiale ferdigheter som å spørre først og slå etterpå)

Hvis de lærerne som ikke har kjærlighet nok hadde funnet noe annet å bruke tida si på, hadde ungene på Skjetten skole – og på alle andre skoler i Norge – sluppet å late som om de skal ta ansvar for noe de faktisk ikke har mulighet til å styre. Det hadde gitt en sak mindre for VGTV, og noe færre rørte tårer på voksne kinn, men det hadde gitt mange færre Triner og Amirer og Celiner. Og Guroer.