Kjære statsminister.

Jeg fikk brev fra Jensern i dag. Loven må gjelde, skriver han. Uavhengig av hvor synpatiske folk er. Uavhengig av hvor usympatisk loven er, skriver han ikke, eller hvor usivilisert den gjør landet vårt.

Her er mitt svar:

Jeg ba deg om å representere meg.
Jeg sa aldri at du skulle blamere meg,
liker ikke at du demoraliserer meg,
avskyr at du avsiviliserer meg 
Jeg føler meg sjuk når du tvangsrepatrierer, assimilerer og demoniserer minoriteter,
når du kriminaliserer folk som jobber for ytringsrettigheter
da skammer jeg meg over deg. 

Jeg prøver å trøste meg med at det ikke var jeg som ba deg om å fraternisere
med dem som vil fri oss fra friheten til å urinere
uten å dokumentere at vi ikke har tegna striper og stjerner i dass,
at vi ikke vil konspirere for å bruke pisset til å produsere noe som kan sprenge en flyplass 
Men hvis du trur at jeg kommer til å glømme det,
eller at du skal klare å gjømme det
i fristende, glinsende ting på salg
og rapporter fra en million forskjellige utvalg
i god tid før neste stortingsvalg 
Eller hvis du trur at du har meg i ei skruestikke
fordi konkurrentene dine er kjipe nok til å gi hvem som helst hikke
sånn at om jeg ikke skulle la meg bestikke
vil jeg likevel måtte kikke på alternativene og så kanskje gå ut for å drikke meg inn i helvetes full
men uansett ende opp med å spikke, flikke og gnikke
på prinsippene mine til de tillater meg å stemme på deg
så lover jeg at det skjer faen ikke! 
Og hvis du våkner en morra og oppdager at noen har satt herr Brekk i bur
og at Annikken er drukna i amerikansk søppelukultur,
at det er livesendinger på nettet fra Storbergets baderom
mens Knuter’n sjæl er tvangssendt til en krig ingen her har hørt om 
er det et hint til deg og regjeringa di
om at jeg ikke lenger velger representativt demokrati 
Jeg går for demonstrativ resistens.
Den morran kan det forresten hende at du våkner dynka i råolje, Jens.