Hvor glad er du i meg?

Papirløse fugler trekker som skygger gjennom byenen flokk med lute rygger som drømmer om å fly igjenkjenner du medfølelsen spire, vil du fri dem fra fortvilelsenvil du kjempe mot fortielsen om dem som mangler det rette papiret? La heller hatet slippe fremom det var deg som frøs som dem ville de le før de gikk…

Det mangler yndlingsgensre og akkurat passe inngåtte sko,fotoalbum og gitaren du spilte din første solo påplata som alltid ga deg hjertero ogmormors oppskriftsbok og morfars giftering,den broderte duken ingenting var en fin nok anledningtil å hente fremen stygg men deilig sofa, og verdens beste sengdet mangler pokaler fra fotballcup og premier fra kunstløp,inkassovarsler og kjærlighetsbrevhybelkaniner…

Publisert i julenummeret til tidsskriftet Utflukt. Marita Lie hadde sittet to timer på tog, to timer på fly, to timer på buss og nå snart en time i bilen til Evy Ringstad. Hun hadde tresmak fra knærne til midt på ryggen, og føttene var så hovne at hun tvilte på at hun ville få støvlettene…

Diamanter er mine beste vennerjeg bekjenner at de sender ild gjennom megtenner vill lyst og lengseljeg ville gått i fengsel for de vakreste, størstesteinene jeg tørster etter menheldigvis er jeg en heldig grisdet er ikke jeg som sitter i en celle under jordablir fora skyller eler ingen tingslått med kjetting av voktere i ring han veit…

Prisen for det frie liv kan synes stivnår jeg aleine går alle veiene, for alle folk er over alle heiene,og mørket faller på og hvert skritt er tungt å trå,og begge beina får gapende gnagsår som skriker smerte for hvert skritt jeg gårnår magen er tom og halsen er tørst og jeg lengter vilt etter…

Hun krysser Storgata med slepende skrittog svingende hoftersom har hun en ulmebrann i bekkenetog bein så tunge av lyst at hun knapt kan løfte dem ansiktet smiler til den hun snakker medhendene gestikulerer for å understreke det hun sierøynene observerer biler, busser og løpske barn som hun styrer unna med skuldrene men fra livet og ned roper…