Andre menneskers liv

– Er det noen av personene i boka som ligner på deg? Spør journalistene. Skandaletørsten lyser av øynene deres, for mine karakterer er jo for det meste tvers igjennom umoralske og forkastelige mennesker. Har jeg noen gang solgt sex? Eller drevet seksuell utpressing? Eller planlagt massedrap? Eller tatt heroin? Gud, så spennende.
 
Det kjedelige svaret er at jeg aldri har gjort noen av de tingene. Men når jeg skriver om folk som gjør sånt, forsker jeg samtidig på hvilke forutsetninger som måtte vært på plass før jeg KUNNE ha gjort det. Hva slags oppvekst måtte jeg ha hatt, hva slags traumer måtte jeg ha gjennomlevd, hva slags mennesker måtte jeg ha omgitt meg med? På en måte er alle karakterene meg, slik jeg tror jeg kunne blitt, gitt at jeg hadde helt, helt, andre forutsetninger enn de jeg faktisk har.
 
Et nøkkelord i forrige setning er TROR. Jeg vet jo faktisk ikke. Jeg kan forsøke å sette meg inn i hvordan jeg ville reagert på ting jeg aldri faktisk har vært i nærheten av å oppleve, men jeg er ikke så dum at jeg er skråsikker på at jeg ville ha reagert sånn dersom situasjonen virkelig skulle oppstå. Jeg vet ikke hvordan jeg ville forholdt meg til religion dersom jeg hadde vokst opp i en Etiopisk pinsevenn-familie. Jeg TROR jeg ville ha vært like pragmatisk som Minte i ”Vingespenn”, men jeg kan jo ikke avvise muligheten for at jeg i stedet ville blitt fanatisk pinsevenn eller fanatisk ateist. Jeg hører jo at det skjer med andre. Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha utviklet meg dersom moren min hadde valgt å la meg klare meg selv fordi det var fremmede mennesker hun heller ville gi omsorgen sin til, som fortjente den mer, trengte den mer. Jeg tror jeg ville miste all følelse av egenverd slik at bare trangen til å være bedre mot mine egne barn kunne holde meg i live, slik moren til Helena i ”Ctrl+Alt+Delete” har det, men jeg må jo være åpen for at jeg kunne blitt et helstøpt, trygt menneske likevel, eller at jeg kunne blitt som min mor og gitt pokker i mine egne barn. Jeg ser det skje med andre.
 
Dessuten glemmer jeg jo ikke at det er meg selv jeg skriver inn i alle disse situasjonene. Andre mennesker er annerledes enn meg. De liker andre ting, takler ting annerledes, opplever verden på en annen måte. For alt jeg vet, ser de blått når vi sier rødt. Deres virkelighet er deres virkelighet, og den kan aldri bli min. Når kvinner som blir mishandlet i ekteskapet forteller meg at de elsker mannen sin, må jeg tro dem. Jeg tror at jeg ville hatet en mann som skadet meg, men jeg vet jo ikke, og dessuten er ikke de kvinnene meg. (det betyr ikke at jeg må slutte å mene at de mennene burde sperres inne. Alle samfunnskadelige mennesker har noen som elsker dem, vi kan ikke la dem holde på som de vil likevel.) Når fattige kvinner sier at de ikke har råd til å forelske seg, og at de ikke ønsker noe mer enn et ekteskap som kan redde dem ut av fattigdommen, må jeg tro dem. Jeg tror ikke jeg ville kunne kaste vrak på kjærligheten sånn, men jeg har jo også alltid hatt mat å gi barnet mitt. Når elevene mine forteller hvordan de opplever å være skilsmissebarn, må jeg tro det de sier. Mine foreldre er jo gift fremdeles. Når kollegaen min forteller hvorfor hun har konvertert til katolisismen, kan jeg ikke bestemme meg for å tro at hun lyver, bare fordi jeg ikke tror at jeg selv kunne oppleve Gud på den måten.
 
I alle grupperinger i samfunnet vårt finnes det mennesker som tenker som meg. Som ikke tror at de vet bedre enn andre hvordan de andre har det eller burde ha det. Men det finnes også mange som er helt skråsikre på at de vet hva som er best for alle i hele verden. Som oftest vet de at det beste for alle er å ha det slik de har det selv. Det beste for alle ville være om de hadde like familieforhold, samfunnsforhold, religiøs praksis, skolegang og fritid som dem selv. De er ikke nødvendigvis fryktelig lykkelige, engang, og likevel er det eneste de er opptatt av, å dytte sitt liv på andre. Og møter de mennesker som slett ikke ønsker å leve som dem, er de snare med å fortelle dem at de egentlig er ulykkelige – de har bare ikke merket det enda. Homofile får ofte høre at vi ikke elsker hverandre – det er bare noe vi tror. En toogtyve år gammel dresskledd og velfungerende mann som har vokst opp med sin far og hans mannlige kjæreste fikk på direktesendt fjernsyn beskjed om at han HADDE tatt skade av det, han var ulykkelig, han bare merket det ikke selv. Homofile muslimer får stadig høre at de ikke finnes. De KAN ikke både tro på Koranen og forelske seg av noen av samme kjønn, så en av delene er bare innbilning.
 
Det sier seg selv at å diskutere på de premissene er meningsløst. Når førstehåndsopplevelse avvises som irrelevant, blir argumentasjon umulig. Hvis det står et møbel med fire ben og en plate over i min stue som jeg har satt kaffekoppen min på i alle år, og du kommer inn for første gang og insisterer på at det er en gitar, blir det vanskelig å bli enige om innredningen. Da er det kanskje like greit at du går hjem til din egen gitar og lar mitt salongbord være i fred.
 
Problemet er at så mange av de som tror mitt salongbord er en gitar nekter å gå hjem. I stedet stiller de seg opp utenfor huset mitt med store plakater der det står ”forby gitarer!” og jeg vet ikke om jeg skal begynne med å forsøke å få dem til å innse at mitt salongbord ikke er en gitar, eller med å argumentere for at gitarer er helt ålreite instrumenter. Det greieste er selvsagt å trekke for gardinene, sette stereoen på full guffe og late som om de ikke er der.
 
Men jeg er jo forfatter. Der jeg sitter bak gardinene mine klarer jeg ikke la være å tenke. Hva skulle til for at jeg skulle ha blitt som dem? Hva slags oppvekst måtte jeg ha hatt, hva slags mennesker måtte jeg ha kjent for at jeg skulle tro at jeg visste bedre enn naboen hvordan naboen burde leve? Og hvilke følelser måtte ligge til grunn for at jeg så skulle bruke energien min på å fortelle dem det, når det jo finnes så mange frosne russiske barnehjemsbarn man kunne strikket sokker til i stedet?
 
Det første spørsmålet klarer jeg rett og slett ikke finne noe svar på. Jeg klarer ikke se for meg at jeg kunne ha utviklet meg til å bli så bombesikker på min egen fortreffelighet. Det andre, derimot, kan jeg svare på. Det eneste jeg tror kunne fått meg til å bruke energien min på å fortelle andre mennesker hvordan de burde leve livene sine, er angst for å måtte velge. Hvis jeg ikke opplevde at jeg hadde valgt mitt eget liv, hvis jeg alltid bare hadde gjort det som ble forventet av meg, levd sånn alle andre levde, ville kanskje tanken på at jeg hadde valgmuligheter være skremmende. Hva om jeg hadde valgt feil? Hva om jeg måtte velge noe vanskelig? Hvis jeg hadde vært livredd for å ha valgmuligheter, ville jeg kanskje gjøre alt som sto i min makt for at alle andre skulle leve som meg slik at jeg aldri behøvde å tenke over om livet mitt var slik det burde være.
 
Jeg sier ikke at de som står utenfor huset mitt og vil forby gitarer er redde for om de kanskje liker gitarmusikk eller for at de ville blitt lykkeligere hvis de lærte å legge beina på salongbordet, altså. Jeg er jo ikke dem, og jeg vet jo ikke sikkert om det er slik jeg virkelig ville ha reagert på angst for valg, heller. Kanskje ville jeg ha gått inn i en psykologisk krise og kommet ut som en alternativ guru eller en konservativ Amish. Jeg ser jo at sånt skjer med andre.