Kjøkkenbenkrealisme

DAH har Klassekampen anmeldt «Kjøkkenbenkrealisme», så nå blir vel ingen sure for om jeg reposter notatet mitt fra tidligere i høst? 

Olaug Nilsen skriver bok. Den heter kjøkkenbenkrealisme, handler om mødre og barn og sånt, og kommer i oktober. Jeg er intervjua i den. Det er mange måneder siden jeg fikk manuset på mail, og jeg burde jo ha lest det men jeg har hatt så mye annet å gjøre og så mye annet å tenke på og det hele var litt klamt fordi intervjuet ble gjort noen dager etter at vi hadde blitt enige om å gå fra hverandre men før vi hadde fortalt det til noen og jeg måtte late som om jeg fortsatt var gift uten å si det, liksom. Så orka jeg ikke tenke på det, og så har manuset bare ligget der i innboksen.

I går traff jeg Marta Breen, og hun hadde lest halve manuset og Heidi Sveen hadde ikke lest noe, men hun er jo alltid klar for en god diskusjon om feminisme og vips så sto jeg i en debatt om retrohusmorhelvetet og kvinner som vil ofre seg for ungene og hvor lite ålreit det er for en unge å måtte leve med at noen har ofra seg for deg og hvorfor i helvete er det ingen som snakker om at verdien av kvinners overgjennomsnittligarbeidsinnsats er mange ganger større enn verdien av oljen og at det er barnehagene, ikke nordsjøen som gjør at vi er så fordømt rike her på berget? Med utgangspunkt i en bok jeg har bidratt til men ikke hadde lest. Det var egenlig litt flaut, så da jeg hadde sovet rusen av meg, leste jeg det manuset.

Olaug har intervjua masse damer og en mann om kombinasjonen eller valget mellom barn og karriere. Alle som er hjemme med barna tror barna har det best sånn. Noen tror barnehage er direkte skadelig for småbarn. Alle som jobber er fornøyde med det, de tror det er best for familien og best for ungene som alle trives i barnehagen. De som jobber deltid er fornøyd med det også, ingen av dem ønsker seg fulltidsarbeid men må ta til takke med ekstravakter. Jeg er den eneste som snakker om valg jeg ikke hadde, vi kunne ikke velge å dele permisjonen sånn vi ville det. Dermed brukte vi småbarnstida til å endre lovverket og det var jo litt slitsomt, men det gikk jo, så direkte fanget i noe var vel ikke vi, heller. Noen snakker om valg de ikke FØLTE at de hadde, en tenkte ikke på at hun kunne jobbe deltid før hun møtte veggen, en ville heller være hjemme enn jobbe deltid fordi hun egentlig var drittlei jobben, selv om hun nok kunne ha kombinert på en måte hun ikke ville følt var ren barnemishandling. Og så er det Olaug selv, som veldig åpent forteller at hun bør trekke seg fra verv men hun har faktisk ikke råd, at hun blir nødt til å skape en familiesituasjon som fungerer for et barn med spesielle behov og at det ikke er selvsagt at hun klarer det. Takk Gud for det.

Det redder prosjektet nesten helt i land – men bare nesten. For det store inntrykket jeg sitter igjen med er at her i Norge kan alle bare velge fritt. De som vil jobbe deltid kan det, de som har barn som ikke trives i barnehage kan være hjemme, de som har barn som trenger barnehage kan sende dem dit, de som vil jobbe får jobb, de som vil slippe kan klare seg uten jobb. Og det er jo ikke sant.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er best for barn. For Marta og meg er tanken på de stakars ungene som vokser opp vel vitende om at mamma har ofret seg for dem nok til å få vondt i hjertet, og vi er dessuten helt sikre på at våre egne unger, som har sett voksne krangle og gråte og være syke og urimelige og dumme og overarbeida, som har sett fulle folk på fest og som kjenner narkomane, som kan lage seg mat sjøl fordi det ikke er alltid mamma gidder og som veit at man må jobbe for å spise her i verden, har en enorm fordel ovenfor de skjermede barna til cupcake-bakende blomstrende hjemmeværende ofreseg-mødre som kommer til å ende på NAV. Det er likevel ikke viktig. Jeg vet ikke hva som er best for cupcake-bakernes unger og cupcake-bakerne har åpenbart ingen ide om hvordan mitt barn fungerer. Det viktige er at mange foreldre som vil leve som meg ikke kan, for de har ikke noe arbeid å gå til. Mange foreldre som vil jobbe fulltid får bare deltidsarbeid. Mange foreldre som vil være hjemme har ikke råd. Mange foreldre som egentlig vil at far skal være hjemme kan ikke, fordi far tjener så mye mer enn mor.

Den viktige diskusjonen er hva slags valgfrihet folk bør ha. Det har lenge vært enighet om at folk bør kunne velge å bruke barnehage. Vi skal ha full barnehagedekning. Det er ikke bare et gode for de familiene det passer for, det er også et gode for absolutt alle andre. Vi blir rike av det. Motsatt blir vi faktisk fattigere av at foreldre hvis barn kunne hatt det greit i barnehage blir hjemme. Jeg sier ikke at barnehage burde være obligatorisk, men jeg syns det er ganske på trynet at mine skattepenger skal betale for at folk gjør et valg som lønner seg så dårlig for meg. 

Vi blir fattigere av at folk som vil jobbe fulltid, ikke får det. Ufrivillig deltidsarbeid og foreldre som ikke får barnehageplass når de ønsker det er et problem både for meg og dem. Jeg skulle ønske vi fikk møte noen av dem i Kjøkkenbenkrealisme, også.

Og hva med de barna som ikke klarer seg greit i barnehage? Alle veit at de finnes. Barn som, ikke bare når de er ett men også når de er to og tre og fire, gråter når de skal i barnehagen. Som gjemmer seg i en krok bak en haug jakker i gangen for å slippe unna støyen. Som ikke knytter seg til noen av de voksne, som bruker all energien sin på å overleve og ikke lærer noen av de tingene de burde, som hater tur, hater teatergrupper på besøk, får mareritt i dagesvis av brannalarm, som slår og biter fordi de andre barna smerter dem med sin blotte tilstedeværelse.

Det trenger ikke være noe galt med de barna. Barnehage funker ikke for dem, bare. Samtidig KAN de ha spesielle behov, og ingen barn har større nytte av å blir jevnlig observert av barnefaglig kompetanse enn dem. Det er også en diskusjon jeg savner – hvilket omsorgstilbud har samfunnet å by de barna? Med tanke på hvor store pengesummer og mengder lidelse det kan spare oss alle at vi ikke skaper barn med spesielle behov syns jeg spørsmålet om hvordan samfunnet kan lege til rette for at de barna får et godt omsorgstilbud enten foreldrene ønsker å være hjemme med dem eller å jobbe, er veldig mye mer interessant enn diskusjonen om kontantstøttens symbolverdi for verdisetting av husarbeid.

Og så er det det med kjønn, da. Jeg mener, vi er dritrike, alle sammen. Kan vi ikke bare bli enige om at alle norske menn tjener nok penger? At alle lønnsforhøyelser de neste fem årene skal forbeholdes kvinner? Vips, så har vi likelønn folkens, ingen ble fattigere og heterofamilienes valgfrihet er reell fordi de taper like mye på at mor er hjemme som på at far er det. 

Jeg syns du skal lese Kjøkkenbenkrealisme, altså. Men Gud som jeg skulle ønske noen skreiv en bok der kjøkkenbenkrealismen var helt realistisk, og der utopiene også hadde en plass.