Alderdom

Jeg føler meg gammel. Det er merkelig og rart og nytt. Jeg et ikke hvorfor det kommer nå, jeg har nappa grå hår i årevis, jeg har tatt barten siden lenge før jeg fikk barn, grevinnehenget er snarere mindre enn større enn før fordi skilsmisser er så deilig slankende. Jeg lever jo ikke akkurat noe A4-liv, jeg står som oftest ikke opp om morran for å gå på jobb, jeg holder alle møtene mine på cafe, jeg drikker akkurat passe mye for mye hvitvin og spiser skikkelig usunt annenhver uke. Jeg burde ha følt meg yngre enn i fjor, men i fjor følte jeg meg som meg, nå føler jeg meg som meg, bare gammel.

Når dama i etasjen over strekker en arm utover gelendret, legger jeg øyeblikkelig merke til at det er en ung arm. Det gjør ikke at jeg syns den er spesielt vakker, eller brukanes, jeg bare registrerer at den er mye yngre enn min. Min arm skal dø før hennes arm, og det er ikke det at jeg syns jeg får dårlig tid, jeg har jo vært effektiv så langt i livet, så jeg tror nok jeg skal rekke å leve ferdig før jeg dør, men likevel. Jeg syns ikke det er noe stas.

Når jeg går forbi sånne skikkelig spretne rumper på gata tenker jeg ikke lenger på dem som fine, men som unge. Jeg kan ikke lenger tenke at jeg burde skaffe meg en sånn, for sånne rumper sitter på folk som befiner seg i en helt annen kategori enn meg. Folk med myke ledd og lettrente muskler, god balanse og mage til karuseller.

Når nabogutten snakker til meg på verandaen og blir imponert over å ha en forfatter til nabo, når han ler at han skal skryte av det, tenker jeg at han er ung, lenge før jeg tenker at han er søt og hyggelig. Jeg må vente med å spørre hva han driver med, for om han så er verdens yngste rakettforsker vil jeg neppe klare å bli like entusiastisk som ham. Man har møtt unge rakettforskere før.

Hvis noen hadde tilbudt meg en tidsmaskin tilbake til begynnelsen av tjueåra hadde jeg takka høflig neitakk. Det er ikke det at jeg misunner dem, egentlig. Det er bare så uvant å ikke være i nærheten av tjueåra i det hele tatt. Å ikke kunne søke stipend for unge kunstnere. Å aldri skulle bli spurt om leg på polet, uansett hvor nærsynt betjening jeg måtte treffe på. Å være etablert i livet mitt, som lærer og forfatter og mor, å skulle gjennomføre, ikke bare komme fint i gang.

Jeg lurer på om jeg venner meg til det noen gang, eller om jeg skal gå resten av livet og kjenne på at jeg har levd ganske lenge allerede. Den som lever får se, antar jeg.