Håp

Jeg siterer min egen konfirmasjonatale: Alt som har blitt borte kan finnes igjen, men mister du håpet, må du finne det først … så legg litt håp er det er lett å finne! Vit hvor du kan finne håp, og gå øyeblikkelig dit hvis du mister det … Så kan du gå ut i verden på jakt etter sykkelnøkkelen eller kjærligheten.

De siste dagene har jeg mista leiligheten min, trua på at banken vil hjelpe meg å finne en ny og dessuten en kjær, gammel favorittlivsløgn. Jeg har lett i bunnen av rødvinsflasker og under en fabelaktig blodig biff, i godt selskap og på inernett, mellom pianotangentene og i regnskapene mine, uten det minste hell. I dag morges mista jeg håpet.

Det er ikke alltid jeg er så god til å følge mine egne råd, men akkurat dette har jeg heldigvis fått til. Håpet mitt bærer jeg med meg i lomma, i musikksamlinga på ifonen, under T for Tori Amos, Night of Hunters. Når jeg gikk for å hente ut litt kom jeg på at det er der jeg finner sjelefreden min, også (The Beekeeper) , og motet (Little Earthquakes), ting jeg heller ikke har hatt for mye av i det siste. Nå går skivene på repeat og jeg har håp om å vinne både mot og sjelefred, husvære og splitternye livsløgner.

Det finnes et lite lager til av håp i mitt liv. Det heter Facebook. Gi meg håp, skriver jeg til verden. Verden svarer med kjærlighetserklæringer, kamprop og videoer av bittesmå kattepuser. Beste Facebook, altså.

PS. Neida, jeg har ikke slutta å hekle. Jeg har bare tatt en ørliten pause grunnet defekt hånd. Tidligere i dag var jeg kvestet for livet, men nå regner jeg med at førligheten i alle fingre er å finne i gitarspill og rare tøyeøvelser. Det er det rene underet. Hvis noen starter  en Amos-og-Facebook-menighet er jeg med.