Kjærlighet. Og sjokolade. Og sex, selvfølgelig.

Jeg har diskutert kjærlighet, og forhold, og sex, med en jeg liker godt. Diskusjonen minnet etter en stund forbausende mye om felles ekteskapslovsdebatten. Så fikk jeg lyst til å si noe om det, i håp om at noen av mine fabelaktige kvenner, som antakeligvis alle er enige med min diskusjonspartner, kan hjelpe meg å forstå greia.

Altså. man forelsker seg. Så vil man kanskje leve sammen, og så lager man seg et liv, sammen, med eller uten barn, kanskje jobber man åtte til fire og drikker vin hver fredag, kanskje jobber man halve året og reiser på loffen den andre halvparten. Whatever.

Innimellom gjør man selvsagt andre ting enn å være sammen. Man går på kino med en venn fra videregående, er på fest med kollegene, trener med folk man ikke kjenner, på telttur med kompisgjengen sover man i sovepose klin inntil morraånden til noen som ikke er kjæresten. 

Hvis kjæresten din protesterer på noe av det, kaller vi det sykelig sjalusi. Hvis du vil være den eneste kjæresten din går på kino med, eller den eneste hun sykler i marka med, eller den eneste som ser henne svette i tights og trang t-skjorte har du et problem, og vennene hennes vil øyeblikkelig anbefale henne å forlate deg.

Men. Hvis kjæresten din slengner en treningspartner opp etter veggen i garderoben, eller kryper oppi nabosoveposen på telttur, eller havner under bordet med en kollega på fest, da kaler vi det utroskap. Hvis du misliker det er du ikke syk, du er knapt noe sjalu, du har en helt normal reaksjon på at kjæresten din har forbrutt seg.

Hvorfor? Spør jeg min kloke venn. Hvem har bestemt at grensa skal gå mellom klem og kyss, mellom kile på armen og på innsiden av låret? Hvordan har det seg at alle mennesker i verden tilsynelatende er enige om noe jeg syns er helt absurd?

Eksklusivitet, svarte hun. Noe må være eksklusivt, forbeholdt bare forholdet. Hvis ikke er jeg jo ikke spesiell!

Det er da jeg hører Nina Karin Monsen. Som mener at hennes ekteskap er mindre verdt hvis jeg også får, som vil saksøke myndighetene fordi hennes heterofile ekteskap besudles av mitt lesbiske. Eksklusivitet, liksom. Det er da jeg ser de to drittungene fra klassen til guttungen som hadde fått en liten sjokolade og som gikk ishallen rundt for å få vise guttungen at de hadde og han ikke fikk før de kunne dele den. Gleden, ikke over det man har, men over det man kan nekte andre. Er DET kjærlighet?

Jeg elsker hu der som jeg er gift med. Jeg vil henne vel. Jeg vil at hun skal være boblende lykkelig 24/7/365. Det kan jeg selvsagt ikke sørge for, men jeg kan nå i alle fall la være å nekte henne ting som kanskje kan gjøre henne glad. Kinobesøk, for eksempel. Eller fest. Eller sex. Eller forelskelse.

Jada. Selvsagt er det en risiko for at hun forlater meg til fordel for noen hun har tatt oppetter veggen i garderoben og så forelsket seg hodestups i. På den andre siden slipper jeg å forlate henne bare fordi hun har tatt noen oppetter garderobeveggen og så forelska seg hodestups. På den tredje siden er det minst 50 % risiko for at din ektefelle forlater deg fordi hun har så lyst til å ta noen oppetter veggen i garderoben og ikke kan gjøre det med god samvittighet før hun har slått opp med deg.

På den fjerde siden vil jeg heller at hun skal forlate meg til fordel for treningskammeraten hun har forelsket seg hodestups i i garderoben enn bli hos meg fordi hun ikke har noe godt alternativ.

3-1 til meg? Eller har Monsen egentlig rett? Smaker sjokolade bedre hvis noen andre sikler og ser på at du spiser den?