Full sirkel

For snart tjue år siden opplevde jeg nervøsitet for aller første gang. Det var ikke første gang jeg sto på en scene, jeg var ikke noe flinkere til å finne skjepper til mitt lys som unge enn jeg er nå, men danseoppvisninger på skolen eller en liten rolle i en av Elisabeth Gordings oppsetninger ga meg aldri mer enn lette sommerfuglvinger i magen. I mai 1990, derimot, skulle jeg stå på en stor scene, helt mutters alene, foran hundrevis av folk jeg ikke kjente, og snakke i fem minutter om mine egne tanker om livet og fremtiden. Jeg skulle holde konfirmantenes tale under den borgerlige konfirmasjonsseremonien i Lillestrøm Kulturhus. Jeg snubla på vei opp fordi beina svikta under meg, og jeg husker absolutt ingen ting av det som skjedde mellom den snublinga og applausen. Mamma påsto at jeg sa det jeg skulle si, men jeg er fremdeles usikker på om hun sa det bare for å være snill.
 
I mai, tjue år senere, skal jeg stå der igjen. I det samme kulturhuset under den samme seremonien, men som hovedtaler, denne gangen. Jeg blir neppe like nervøs, i alle fall ikke når jeg gjør det for sjette gang. Jo da, de har visst litt flere konfirmanter nå enn de hadde i 1990, for de må ha seks seremonier. Jeg skal snakke om livet og fremtiden igjen. Om ungdommen og voksenlivet og sånt. Jeg er innmari lei for at jeg ikke har den forrige talen, for antakeligvis var den langt mer engasjert, ildfull og optimistisk enn noe jeg kan klare å skrive i dag.

Lignende innlegg

  • NM i slampoesi

    Jeg vant! Juhu og jippi! Etter forrige rapport brukte jeg to-tre timer på å overleve (sove, ynke seg, angre) og så en to-tre timer på å bli meg selv igjen (spise, trene, dusje mange ganger) og så var det tid for poesislam. Hvis noen ikke er riktig sikre på hva det innebærer, kan de ta en…

  • Kritikk

    Å jobbe med tekst som skal utgis, betyr å bli kritisert. Hele føkkings tida. Jeg får tyn for å rote med tidsrekkefølge for logiske brister, for blomstrende lange passasjer som verken driver historien en milimeter eller bidrar med interessant info, for ting jeg har glemt å skrive men hele tiden forutsetter fordi det finnes i…

  • Italia, assa.

    Hallo, regnet. Takk for sist! Om jeg har savna deg? Beklager, men jeg kan ikke si det. Faktisk må jeg innrømme at ditt fravær nok var det som gjorde følelsen av lykke så sterk da vi landa på Malpenza. I sol og seksogtyve varmegrader. Det kunne faktisk ha blitt ubehagelig varmt, hadde det ikke vært…

  • Håp

    Jeg siterer min egen konfirmasjonatale: Alt som har blitt borte kan finnes igjen, men mister du håpet, må du finne det først … så legg litt håp er det er lett å finne! Vit hvor du kan finne håp, og gå øyeblikkelig dit hvis du mister det … Så kan du gå ut i verden…

  • |

    Ungdommen nå til dags

    Jeg var på kino og så Til Ungdommen på torsdag. Ettersom jeg ikke har hatt tid til å skrive noe om det før nå, har du sikkert fått med deg at filmen er fantastisk. Forhåpentligvis har du allerede bestilt billett. Sånn i tilfelle rottefelle, skal jeg likevel forklare hvorfor. Til Ungdommen handler ikke om 22….

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *