Å bistå uten å forstå

Når vi først har begynt å snakke om bistand:

Jeg håper vi kan være enige om at man må forstå et problem for å kunne løse det. Og er det noe den norske samtalen om liv i andre deler av verden viser, er det at vi skjønner så lite at det er meningsløst å tro at vi skal kunne hjelpe til med noe som helst. For meg kommer det tydelig til syne når det er snakk om «brudepris» – noe etnisk kronisk norsk-norske flest ser ut til å forestille seg at innebærer at en mann kjøper en annen manns datter som en vare. Ikke så rart, kanskje, ettersom det her i Norge har vært helt vanlig at ekteskap avtales mellom ektemannen og brudens foreldre (selv om man her har praktisert medgift, foreldrene har altså betalt for å bli kvitt døtrene sine.) Men fordi lobola er en viktig del av min familiehistorie, veit jeg at i alle fall i kulturer om ligner på min er den forestillingen vilt vrang.

Min kjødelige farfar betalte selvsagt lobola da han giftet seg med min kjødelige farmor. Det innebar at han overlot verdier til sin svigerfars forvaltning. Verdiene tilhørte imidlertid aldri svigerfar, de var sikkerhet for at hans datter og hennes kommende barn skulle ha et livsgrunnlag hvis ektemannen ikke lenger kunne forsørge dem. Da farfar ble skadet i en arbeidsulykke ble verdiene omsatt i en gård mine farforeldre og deres barn kunne leve av.

Min farfar var imidlertid en moderne og opplyst mann, grundig frelst og greier. Han brukte bibelen heller enn tradisjonen som rettesnor. Da min farmor døde, ble ikke utkommet fra gården overlatt til hennes barn slik den burde blitt. I stedet ble farfar boende der, etter hvert med ny kone og nye barn. Før kolonialiseringen og kristningen hadde noe sånt vært helt uaktuelt. Men fremdeles tilhører gården formelt min fars helsøsken – pappas yngste halvbror bor der, men han kan aldri eie den.

Min adoptivfarfar, derimot, hadde lenge ikke penger til å betale lobola. Dermed fikk han heller ikke giftet seg med min adoptivfarmor (som er min kjødelige tante, det skal ikke være enkelt). Det var ikke noe hinder for at det forelskede paret kunne få barn, men han bodde i byen og sparte penger, hun bodde hos foreldrene sine og bidro til den husholdningen frem til forloveden hennes faktisk kunne stille sikkerhet for fremtiden hennes. Det ligger utelukkende kjærlighet og omsorg i å ikke overlate døtre og barnebarn til menn som ikke kan sikre dem. Og det ligger utelukkende respekt for kommende kone og barn i å sørge for at de kan overleve hvis man selv ikke gjør det. Før kristendommens synd-og-skam-tankegang fikk overhånd, lå det heller ingen kontroll av seksualiteten i det hele.

Det ligger en drøss fortellinger om rare folk fra andre kulturer i bistandssamtalen som jeg ikke har kunnskap til å debunke. Men fortellingene om «brudepris» gjør at jeg i alle fall anser det som veldig godt mulig at de fortellingene er like unyanserte som denne. Et kjapt google-søk viser for eksempel at gjennomsnittlig giftealder for menn i de landene tv-aksjonen fokuserte på også er lav, inntil 10 % av guttene er også gift før de er 18 og forskjellen i gutters og jenters gjennomsnitt er rundt 8 år. Det er åpenbart langt vanligere at seksten år gamle jenter gifter seg med tjuetre år gamle gutter enn at tiåringer gifter seg med femtiåringer. Jeg sier ikke at det er forbilledlig heller, men slike forhold er jo ikke helt uvanlige her hjemme heller. For ikke å snakke om i USA, der det i enkelte miljøer er helt vanlig at fjorten år gamle jenter gifter seg. Men de er hvite, da, så da snakker vi ikke om barnebruder og pedofile kulturer og denslags grums som kommentarfeltene har vært fulle av de siste dagene.

Hvis kurs og opplysning skal hjelpe folk, tenker jeg det bør være kurs laga av historikere fra landene det er snakk om som kan opplyse folk om hvor mange av problemene de opplever som kommer fra kristning og kolonialisme. De fleste samfunn i verden hadde fått det bedre om de tok utgangspunkt i sin egen historie og kultur og sjøl bestemte hvordan de burde vært ført inn i en moderne tid.