Et laug til besvær

Har innlegg på trykk i Dagbladet i dag. Ikke nett, så jeg legger det ut her, jeg:

Rune F. Hjemås viser i sitt innlegg i Dagbladet 19.12 at det er problematisk at Frid Ingulstad – og jeg – ikke får bli medlemmer i forfatterforeningen. Ikke fordi vi ikke får kollegial anerkjennelse, men fordi vi mister muligheten til å påvirke våre egne arbeidsvilkår. Det er DnF som forhandler frem kontrakten mellom meg og forlaget mitt, men jeg får ikke påvirke prosessen. Det er grunnleggende udemokratisk at en organisasjon forhandler på vegne av meg når de ikke vil ha meg som medlem.

Det er også DnF som forvalter skattepengene som går til forfatterstipender. Da et medlem i fjor meldte seg ut i protest mot forvaltningen fikk hun beskjed om at hun burde melde seg inn igjen og ta debatten internt. Jeg som ikke er medlem skal altså ikke få være med å diskutere fordelingen av fellesskapsmidler blant kollegene mine – og det er en svært viktig debatt.

Hjemås er nemlig ikke helt sannferdig når han sier at ”et medlemskap har ingen direkte økonomiske konsekvenser for søkeren”. Fasit for fordelingen av stipender i 2012 er at omtrent sju ganger så mange medlemmer som ikke-medlemmer har fått arbeidsstipend, og at de få ikke-medlemmene som får, får mindre pr. hode enn medlemmene. Diversestipendene deles ut etter samme prinsipp, fire ganger flere medlemmer enn ikke-medlemmer har fått, og medlemmene får gjennomsnittlig 30 prosent mer penger enn ikke-medlemmene.

Det er jo helt naturlig at forfatterforeningen deler ut stipendene til de forfatterne de mener er flinkest – altså de de allerede har invitert inn i lauget. Men det er simpelthen ikke god nok forvaltning at millioner av kroner deles ut av en elitistisk klubb på grunnlag av subjektiv synsing som allmennheten ikke får innsyn i. En langt bedre ordning ville være at midlene ble forvaltet av en komité av samme type som den som vurderer bøker for innkjøp til bibliotekene. Der har medlemmene ulik litteraturfaglig bakgrunn og de utnevnes av norsk kulturfonds råd.

Den ordningen vi har i dag er så lite tillitvekkende at det blant forfattere, både medlemmer og ikke-medlemmer, er en utbredt oppfatning at det er en økonomisk fordel å være medlem – fordi man da får omgås de som sitter på pengesekken. Det er ikke sikkert det er sant, men jeg tør i alle fall  ikke stole på at stipendsøknaden min behandles likt hvis jeg holder meg utenfor foreningen. Selv om jeg er grunnleggende uenig i laugsstrukturen kommer jeg derfor til å fortsette å søke medlemskap etter hver eneste bok jeg utgir. Jeg har ikke råd til ikke å prøve å komme inn dit pengene er, men jeg har nå i alle fall ryggrad til å si dét høyt.