Alt. Ingenting. ABB. Diagnose.

Radiostillhet. Ikke noe jeg gjør ofte, men i høst har livet vært litt unntakstilstand. Sammen med Taro har jeg gjort kamppoeter av nesten alle tiendeklassingene i Skedsmo. Forskjellene mellom naboskoler er sjokkerende, unger er alltid kule. Noen av de nye poetene vi har møtt har holdt utrolig høy kvalitet, jeg håper jeg får lagt ut lenke til noen få.

Det har vært NM i poesislam. Dere fikk sikkert med dere at jeg ikke vant i år heller. Sarah var fantastisk, så det er bare greit.

Så har jeg vært i Amsterdam på dokumentarfilmfestival, som en del av entouragen til Karen som vant pris for beste studentfilm og er fantastisk. Dere får nok se den filmen dere også, etterhvert.

Nå er vi i gang med å gjøre kamppoeter av Osloungdommen. Foreløpig har vi funnet ut at Ullern har veldig snille elever, Elvebakken har veldig entusiastiske elever og Heltberg er en Montesorriskole der elevene er vant til å kunne gjøre som de vil. Kamppoeter blir de fleste av dem okke som.

Oppfølgeren til Blodmånenatta heter Ildulven. Den kommer en gang. Jeg tror jamen det kommer en lesbepornografisk kortroman om ikke så alt for lenge, også.

Jeg har ikke blogga et ord. Problemet med det er at når jeg får lyst til å skrive noe er det så lenge siden jeg har skrevet noe at jeg føler at jeg burde fylle igjen hullet først. Jeg regner det nå som fylt. Til saken:

ABB. Diagnose. Et plutselig intenst behov for å skrive masse, masse. Jeg har jo vært ekstrem sjøl. Jeg har omgitt meg med folk som var mer ekstreme enn meg, jeg har slåss mot folk som var like ekstreme som ABB. Jeg har til og med hatt venner som har gått samme vei som han, fra å være uttafor på skolen til å være uttafor på Blitz til å være uttafor i nazimiljøet. En av dem tysta på oss alle, i en konflikt der folk ble skutt og knivstukket, utsatte hun folk som stolte på henne og kalte henne venn for livsfare. Hvorfor?

Jeg er ikke i tvil om hva psykiaterne som har observert ABB ville svart. Paranoid Schizofren. Psykotisk. Vrangforestillinger. Og selvsagt ville de hatt rett. I vilt raseri over forferdelig mye, kastet femtenåringen seg inn i en virkelighet der den hvite rase var truet, der rasekrigen for lengst var i gang, der hun sammen med en gjeng drita fulle snauskaller skulle redde verden, der maktovertakelsen var nærliggende, der alle de andre var rasesvikere, der det var selvsagt at de hadde skjønt noe allmenheten først ville forstå senere, om noen år. Hun brukte et språk ingen andre forholdt seg til, hun forholdt seg ikke følelsesmessig til noen del av livet sitt, hun var fullstendig ukritisk mot de hun definerte som meningsfeller og avviste konsekvent en hver form for ytre og indre konflikt. Da hun to år seinere satt på kjøkkenet mitt og grein var jeg også trygg på at hun var rape gal.

Det var ikke så speielt, forresten. Jeg omga meg med rape gale anarkister og rape gale komunister hele tida, folk med virkelighetsbilder som var like fjerne fra det psykologer vil kalle normalt. 

Det var ikke så spesielt at hun satt på kjøkkenet mitt heller, selv om hun var overbevist nynazist og jeg var blandingsrase, jentekjæresten min var jøde og for øvrig huset vi en natosoldat og en dominatrix og en klassisk blindine. Som så mange andre valgte hun nemlig å lete etter en vei ut av volden. De hadde egentlig ikke så lyst til å banke folk lenger. De valgte å takle adrenalinabstinensen ved å slåss med laminerte sverd i skogen, eller trene karate, og selv om ingen psykiater ordna opp virker de fleste av det som var dypt forstyrra ungdommer bedre enn de fleste av oss i dag. Fordi de valgte det. 

ABB valgte motsatt. Han var like avvist av samfunnet, Blitz og naziene som den unge tysteren følte seg, han hadde kanskje like dårlig fungerende foreldre, barnevernet hjalp aldri han heller. Men i stedet for å lete etter en vei ut, å bygge seg opp, gikk han bevisst inn for å bygge seg ned. Å proppe seg med steroider, å spile voldsspill i måneder i strekk, å unngå kontakt med folk, å ødelegge seg selv som menneske for å klare å gjennomføre en massakre.

Selvsagt var han ikke riktig frisk. Men det går tross alt tusener av unge, mislykka, avviste, sinte mennesker rundt i landet vårt. Giæver skriver godt i dag om hvordan språket til ABB som observatørene finner sykt er gjengs i det internettmiljøet han befant seg i. Etter å ha lest sammendraget tenker jeg at det samme nok gjelder de fleste av de andre symptomene. Ja, de har paranoide, grandiose og bisarre vrangforestillinger hele gjengen. Men på ett eller annet tidspunkt velger de fleste å logge seg av og å bygge seg opp. ABB valgte å bygge seg ned. 

Det er ingenting jeg heller vil enn å se ABB tvangsbehandla. Selvsagt vil jeg gjerne at han skal tvinges ut av vrangforestillingene sine, tvinges til å forholde seg til det han har gjort. Men å si at han ikke er strafferettslig tilregnelig er å gi alle ekstreme gærninger straffefrihet. Og å tvangsinnlegge ham er å åpne for tvangsinnleggelse av alle ekstremister. Det er ikke en rettstat verdig.

Vi bør kunne tvangsbehandle folk som er så syke at de er farlige for seg selv eller andre. Samtidig bør vi kunne straffe folk som har valgt å begå forbrytelser. ABB er både farlig syk og selvvalgt kriminell, og vi trenger et lovverk som tar høyde for ham.