Svart kvinne. Hvit mann.

To overraskelser den første gangen hun får sett ordentlig på ham: Han er hvit. Han er mann.

Han har ikke løse brune krøller slik hun hadde ventet, han har ikke lys brun hud. Han er blond, og blek, eller rød av raseri. Han har utrolig mye hud mellom bena som det er vanskelig å holde ren for gulaktig avføring.

En skuffelse etter hvert som personligheten hans kommer til syne: Han er et krevende barn.

Han har ikke tålmodig ro slik hun hadde håpet, han har ikke kravløs vennlighet. Han vil ha mer mat, mer oppmerksomhet, mer underholdning, han er så liten men bruker opp all plassen i senga si, i vogna, på sangstund i åpen barnehage.

Hun kjenner angsten som kvalme mer intens enn i ellevte uke, hva i all verden skulle hun gå hen og få barn for? Stakkars unge. Han ligner jo henne.

Hun var et klengete barn. Hun ville ikke leke med de andre barna, klarte ikke leke med de andre barna, ville vite at de voksne var ordentlige mennesker, at de kunne snakkes til, at de kunne snakkes med. De kunne ikke snakkes med. De kunne snakke til, gå og lek, nå, av gårde med deg. Ikke kleng, ikke heng.

Han er et klengete barn. Han vil ikke leke med de andre barna, klarer han ikke leke med de andre barna? Han vil vite at de voksne er ordentlige mennesker, at de kan snakkes til, at de kan snakkes med. De kan snakkes med. De kan svare på ettusentrehundredeogsøttifire spørsmål hver eneste dag, og han har jo så godt språk, er så morsom å snakke med, gir så gode klemmer, den gutten.

Hun er en svart kvinne. Han er en hvit mann. Hun tenker det allerede, forundret, lettet, det går ham vel, hun har ingen grunn til å føle seg uvel, han har ikke krushår til å lugge i, han blir inkludert av voksne og ignorert av barn. Frykten, likevel, det ligger ingen venners beskyttelse i ignorerende barn. Ingen vil reise seg til han forsvar når bølla kommer, ropene kommer, krølla kommer!

Krøllene kommer, etter hvert som han ikke vil klippe seg. Hvis han ikke får lilla hanekam, vil han ha langt hår. Han vil ikke passe inn, vil ikke være lik som, han er aldri på liksom. Zainab er heller aldri på liksom, hun er lite rett i ryggen som ham, like fast i blikket, like krevende i stemmen. Bøllene spør om han vil være med å tisse i Zainab sin solkrem. En håndfull tiarakledde småpiker smyger seg oppover ham som eføy mens de øver på å servere Zainab spydigheter og giftige blikk. Han rister dem av seg, dels flau, dels foraktfull. Han leker med Zainab i smug.

Hvorfor i smug?

”Det er viktig å være den man er, å stå oppreist, å si hva man mener,” sier hun,
”Du skal være Robin,” sier han til den minste gutten i klassen,
”for jeg er supermann og Ali er Batman, skal du være med må du være Robin.”
”Det skal vel ikke du bestemme,” sier hun,
”jo”, svarer han,” for jeg er sjefen, skjønner du vel. Det har jeg bestemt.” Han er en hvit mann. De lar ham bestemme. Hun ber ham bestemme at Zainab skal få være med å leke.

Han ber aldri om å få være med å leke. Trekker aldri bena etter seg bort til en lek som er i gang, han lager sin egen lek, sitt eget univers, og så griper han inn i de andres, du er andrekaptein! Vi holder på å styrte! Hjelp! Hjelp! Og det som nettopp var Luke Skywalker blir lydig en andrekaptein. Selv er han førstekaptein, og han er snill, for Zainab får være flyvertinne.

Han er verdens beste gutt. Den tøffeste, modigste, smarteste, fineste, beste.. Flink til å sitte stille på skolen, flink til å gjøre lekser, flink til å ikke slåss, ikke kaste snøball, ikke erte. Faglig sterk.
”Jeg er flinkest av alle,” sier han,
”jasså,” sier hun, ”er du virkelig flinkere enn Zainab?”

Han er forundret, han har ikke tenkt over at Zainab er flink. Det er ingen fordel for Zainab å være flink og læreren er full av hensyn og forståelse, hun skryter ikke av Zainab i klassen. Skryt bygger menn. Skryt bryter kvinner ned, får kvinner til å bryte hverandre ned, bryte vennskap, bryte sammen.

Han er snart mann, tenker hun, de er like høye alt, de lyse dunene han har vært dekket av bestandig er i ferd med å bli myk pels. Han går ikke lenger, han slentrer, han slentrer hjem alt for sent om kvelden og hun er iskald, rasende, hun spør om hun har glemt å lære ham hvordan man tar hensyn til andre, til livredde mødre med bilder av en ihjelslått sønn på netthinnen, for eksempel. Han er ikke ti år lenger, hun kan ikke styre livet hans lenger, han er ikke redd for mørket lenger, dessuten er han ikke noen jente, hva er det hun frykter? Han kan jo ikke bli voldtatt, heller. Hun går nær nok til å lukte de to ølene han har drukket bak barnehagen, nær nok til å se øynene utvide seg millimeter etter millimeter mens hun inngående beskriver hvordan menn kan bli voldtatt. Nær nok til å se at pupillene trekker seg sammen et øyeblikk før øynene blir smale, før han setter begge hendene i brystet hennes og dytter henne bort. Han hyler at han ikke tror henne, at sånt ikke skjer, at hun bare forsøker å skremme ham. Hun står igjen etter at døra har smelt, han er sterkere enn meg, tenker hun, herregud, han kunne ha lagt meg i bakken om han hadde villet.

Men det er han som blir lagt i bakken, ikke slått i hjel, ikke voldtatt, bare lagt i bakken, holdt fast, og fratatt lommebok, mobiltelefon, ære, verdighet, trygghet. Han ligger på rommet sitt, sitter på rommet sitt, går rundt på rommet sitt som et vilt dyr i bur, til han til slutt gråter på rommet sitt, det var hans egen feil, han skulle ikke vært ute så seint, han skulle ha hørt på henne.
”Unnskyld! Du hadde rett i at det var farlig. Og jeg var så redd for at han … skulle gjøre det du sa.”

Hun sitter på rommet hans, går rundt på rommet hans, gråter på rommet hans.
”Unnskyld! Jeg ville bare at du skulle komme hjem i tide, jeg ville bare slippe å være så redd, jeg mente ikke å gjøre deg så redd. Du hadde jo rett, tror jeg. Det er nok veldig, veldig sjelden at noen … gjør det jeg sa.”

Han trener kampsport, hun ser ham gradere med bare føtter, det er mørke, krøllete hår på tærne hans, når fikk barnet hår på føttene? Brått er han innhyllet i giftig eføy, premature pupper og brunkrem, han rister dem av seg og smyger seg bort. De smyger, han smyger, de smyger, han smyger ikke lenger, han har oppdaget at de kan brukes til noe, til litt av hvert, han liker ikke å kysse dem for de smaker leppestift og brunkrem, men puppene er fine. Han er snill. Han kan godt ta litt på Zainab sine, også.
”Du må være forsiktig,” sier hun, ”kjønnssykdommer, vet du. Graviditeter.”
”Menn kan ikke bli gravide”, mamma.

Menn kan ikke bli gravide, og en halv times utskjelling senere, det tar to, man tar ansvar, hun tar abort, er dét uendret, han kan ikke bli gravid. Hun er en flat ballong.
”Men gjør du Zainab gravid, gutt, da slår jeg deg i hjel med mine egne hender!”
”Mamma, da. Zainab måtte vel gjøre seg selv gravid i så fall?”
Det tar tid å forstå at han forsvarer Zainab. Mot henne. Den patroniserende, beskyttende kvinnen som tror at han kan bestemme over Zainabs kropp.

Zainab gjør ikke seg selv gravid. Det er en eføybusk som gjør seg gravid, mye senere,
”hun sa hun var på pillen!”
”Jeg sa du skulle bruke kondom!”
”Jeg har ikke råd til å betale barnebidrag!”
”Da skulle du ha brukt kondom.”
”Så jævelig du er!”
”Så jævelig du er.”
Så jævelig det er når han smeller døra og går fordi hun ikke kan tenke annet enn at han får som han fortjener.

Hun drepte barnet mitt

Det var ikke noe barn det var en celleklump den var i hennes kropp du skulle brukt kondom det gjelder hennes liv det gjelder hennes fremtid ville du tatt ansvaret for flaskemating kanskje ville du satt studiene dine på vent kanskje ville du ofret ditt liv for det lille livet du har ingen rett til å dømme dette må hun leve med det må være hennes valg

hun drepte barnet mitt

barnebarnet.

Ingen studier er satt på vent, han får stipend fra næringslivet når han skriver masteroppgave, han marsjerer opp på kontoret til en sjef før han er ferdig og forteller at de må ansette ham, han lar ordene hennes komme ut av munnen sin, han er verdens beste gutt. Den tøffeste, modigste, smarteste, fineste, beste. Flink til å arbeide selvstendig og i team, flink til å ta initiativ, kreativ, engasjert. Faglig sterk. Hadde noen spurt om han virkelig var bedre enn Zainab hadde han svart nei. Han vet at han ikke er bedre enn Zainab. Men ingen spør.

Det er visst Zainab som spør, som om de gikk på barneskolen, vil du være kjæresten min? Han vil være kjæresten til Zainab og hun kjenner for første gang siden han ble født at nå kan hun dø, han er i trygge hender. Hennes egne hender er arbeidsnever, de maler og tapetserer og bærer møbler og da hun får være med å velge sprinkelseng, med armen rundt Zainab, må hun snu seg bort og tørke en tåre, hun har blitt en sentimental gammel kjerring, hun ser det i blikkene deres, hans og Zainabs, fulle av morskap og overbærenhet. Hun bærer over med dem, helt til han forteller henne det hun slett ikke kan bære.
”Skal du ikke ta permisjon? Skal du ikke bli kjent med barnet ditt?!”

Han snakker om sjefen, jobben, økonomien, han snakker kort, han snakker halvhjertet, han snakker uten hjerte, han lyver, går det opp for henne, han lyver for Zainabs skyld. Pust med magen, tenker hun, men hun har mistet pusten av forbauselse, forferdelse.
”Zainab har sagt nei, ikke sant? Hun vil ha hele permisjonen?”
”Mamma, da, det er jo hun som bærer, det er jo tungt, hun trives ikke så godt i jobben.”
”Så kan hun skaffe seg en annen jobb!”

det er hennes kropp

Det er ikke hennes permisjon det er barnets permisjon barnet trenger to foreldre barnet har rett til å bli kjent med dere begge barnet har rett til å få omsorg fra dere begge hva om dere skiller dere gir du fra deg permisjonen nå har du gitt fra deg barnet da enten er du likeverdig nå ellers blir du det aldri

det er hennes kropp

Det er verdens minste kropp. At det går an! Mamma, se så små fingre, se så små tær, se her, se her, se så vakker hun er, hun er min, jeg har laget henne selv! Hun har ingen tålmodig ro, ingen vennlig kravløshet, hun vil ha mer mat, mer oppmerksomhet, mer underholdning, hun er så liten men bruker opp all plassen i senga si, i vogna, på sangstund i åpen barnehage. Henne vil det gå vel i livet, sier han, hun ligner jo meg!     

Barnet har løse, brune krøller og lysebrun hud. Hun kjenner angsten som kvalme igjen, hva i all verden skulle han gå hen og få barn for? Hun ligner ikke deg, sier hun ikke, hun ligner meg.

Hennes barnebarn er en svart kvinne.
Hun er redd den hvite mannen vil få lære et og annet om hva det kan bety