Nerver

Det komplimentet jeg får oftest, er at jeg er modig. Som oftest tenker jeg at det er mest fordi det ikke er så mye annet pent å si om meg, jeg er jo åpenbart hverken snill eller god eller tålmodig eller ærlig eller noen av de andre dydene folk bør ha, så nummer to og tre på lista er «god til å snakke for deg» og «pene øyenbryn».

I dag, tenker jeg derimot at jeg har fortjent hver eneste gang noen kaller meg modig. Jeg VET jo at jeg blir aspeløv-nervøs av å skulle opptre. Jeg vet at jeg blir gele-i-beina-nervøs av å konkurrere. Jeg vet at jeg blir gjemme-seg-på-et-mørkt-rom-og-prøve-å-ikke-spy-nervøs av å arrangere greier som folk kanskje kommer på og kanskje liker. Eller ikke. Likevel gjør jeg helt frivillig, gang på gang, sånne ting. Og noen ganger gjør jeg til og med alt på en gang. I morgen skal jeg arrangere poesislag der jeg også skal opptre og konkurrere mot de flinkeste kamppoetene i Norge.

Herregud. Tenk om det ikke kommer noen? Tenk om det kommer fler enn det er plass til? Tenk om PA-anlegget ikke dukker opp, eller om alle poetene får influensa? Tenk om jeg får influensa? Eller akutt aids? Hva gjør vi hvis Mogador mister sjenkebevilgningen sin en halvtime før vi skal begynne? Hvis kamerafolka brekker beina? Hvis Liv blir påkjørt av en buss? Tenk om det kommer akkurat nok folk, men så hater de det første diktet mitt så mye at de går? Tenk om jeg ikke klarer å lese det diktet i det hele tatt fordi jeg skjelver sånn i beina at jeg ikke klarer å stå på dem? Hva om jeg kaster opp på scenen? Hva om jeg glemmer teksten? Herregud, det er greit om jeg blir lam og spyr, bare ikke la meg glemme teksten. Tenk om noen av de andre glemmer alt? Tenk om noen møter dritings og tryner av scena? Tenk om alle er så ufattelig mye bedre enn meg at jeg aldri kan vise meg ute igjen?

Hvorfor i helvete gjør jeg dette mot meg selv?

Jeg gjør det fordi jeg vet at det kommer til å gå. Ikke nødvendigvis bra, men det går. Selv om vi ender opp med å be en vilt fremmed publikummer som har hatt film valgfag på ungdomsskolen overta kameraet fordi kamerateamet ble overkjørt og må introdusere oss selv fordi Liv fikk leukemi og må flytte til Mir fordi Mogador ble stengt av helsemyndighetene og jeg må trille foran og vise vei fordi jeg er rammet av en nervøs lammelse. På den ene skulderen min sitter nemlig salig Elisabeth Gording og dunker meg i hodet med stokken sin mens hun skjeller meg ut for å være udisiplinert og lat. Hun blåser i om hamsteret mitt er dødt eller om jeg brakk armen da jeg falt av scenen i sted, jeg burde ikke ha falt av scenen og dessuten betyr jeg ingen ting. Publikum betyr noe. Respekt for publikum! Gnåler hun med den skumle, gamle stemmen sin, og jeg blir elleve år og nikker og øver en gang til og lager enda en katastrofeplan.

Dessuten er jeg modig.