|

Litteraturfestival II

Som tidligere fortalt, har jeg varmet opp til festivalen med å drikke stadig mer hvitvin og å spise stadig mindre mat i tida før jeg dro, og det var jamen bra. På Lillehammer er det nemlig ingen som spiser noe som helst, de bare super vin fra morgen til veldig, veldig sen kveld. I går kjente jeg at jeg nok ikke hadde trent nok, for jeg MÅTTE ha mat. Da mener jeg ikke gatekjøkkenmat eller salat, men næringsrik og smakfull mat inntatt i rolige omgivelser. Vi gikk på resturant og proppet oss med reinsdyr og lam og kamskjell og scampi og skikkelig vin – skvipet de serverer på Haakons pub er altså helt helsefarlig dårlig.
 
Dermed var vi klare for vampyrkveld. Nydelige Lajla Rollstad og fine Lars Mytting fortalte om vampyrer og leste utdrag fra vampyrlitteraturens høydepunkter, akkompagnert av en operasanger, en mester i tibetansk strupesang, og en tuba.
 
Jeg oppdaget at jeg aldri har hørt noen spille tuba før. Ikke visste jeg at tubaen kan spille tre toner på en gang, og ikke visste jeg at det kan lage absolutt alle lydeffektene til en skrekkfilm. Det var helt vanvittig bra, og jeg endte opp med å supe alt for mye av det grusomme skvipet på Haakons pub.
 
Så kræsja jeg i Amal Aden. Ja, altså, hun heter jo ikke det, men jeg veit ikke om jeg vil vite hva hun heter, hun har ti ulike dekknavn, hemmelig adresse og var i Lillehammer mot politiets anbefaling med voldsalarm og livvakt. Det var første gang hun hadde gjort noe offentlig på lenge, for hun er langtidssykemeldt etter å ha fått juling i en Oslo-Taxi sist hun var i byen. Fordi hun kjemper beinhardt for sånne rettigheter som jeg tar for gitt: Å leve sammen med hvem jeg vil, å gå hvor jeg vil når jeg vil, å si hva jeg mener høyt og tydelig, å mene det jeg tror er rett og å ombestemme meg hvis jeg oppdager at jeg har tatt feil. Og enda er hun heldig, jeg veit at hun er heldig og jeg ser at hun veit det, hun også. Hun er heldig fordi hun har det som skal til for å vinne retten til å leve sitt eget liv. Så lenge det varer.
 
Og så står jeg der og ser på Amal, og så tenker jeg på Herbjørg, som satt i intervjustolen på torsdag og nektet å være en av dem som er med på å fortie overgrep for ikke å bringe skam over familien, som nekter å la det være hennes skam, hun er faenmeg syvogseksti eller noe og sår som en unge og hard som armert betong.
 
Så er det jeg som skammer meg. Bare litt, for det er ikke veldig lenge siden jeg gjorde mitt. Men det er for lenge, nå. Det er på tide å tøffe seg litt igjen. Jeg skal ha sommerferie, for det er alt for mange år siden sist. Men så er det fram med stridsøksa, altså. Norge trenger flere zuluvikingkrigere, det er det ingen tvil om.

Lignende innlegg

  • |

    Maria Amelie 2

    Jeg leser bloggen til Maria Amelie. Jeg lurer på hvordan folk kan gjøre det uten å grine. Hvordan blir man så følelseskald at man syns det er greit å knuse noen fordi man har lovhjemmel til det?  Vi skal ha lov. Men vi skal skape lovene, de skal ikke skape oss om til monstre.Vi skal…

  • Bøyen Beng

    I går tok støttekontakten min meg med ut. Rett fra borgerlig barnebursdag med sjokoladekake- og gelétog, og inn på Mir.  Det er fint på Mir. Akkurat passe svart og gammalt, og fullt av folk som var svartkledde og gamle nok til at jeg var ganske ung. Folk som har lagt på seg litt, og som har…

  • Øv!

    Kjære venner. Jeg vet vi er mange som fjerner avocadosteiner med kniv selv om vi har hørt tusen ganger at det er dumt. Ettersom jeg har bedrevet en hel masse erfaringslæring den siste uka, tenkte jeg jeg skulle gi dere andre som gjør sånt tips til ting dere bør øve på, sånn i tilfelle rottefelle:…

  • Håp

    Jeg siterer min egen konfirmasjonatale: Alt som har blitt borte kan finnes igjen, men mister du håpet, må du finne det først … så legg litt håp er det er lett å finne! Vit hvor du kan finne håp, og gå øyeblikkelig dit hvis du mister det … Så kan du gå ut i verden…

  • |

    Empati. Eller ikke.

    Dette er de som skulle devet valgkamp nå. Noen av dem må registrere tapt gods som skal erstattes. Mobiltelefoner mista i fjorden da man nesten drukna, klær ødelagt av bestevenners blod. Noen må være hos de seks hundre traumatiserte. Ikke trøste, for det finnes ingen trøst, kanskje ikke lytte engang, for mange har enda ikke…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *