Forfatterlærer

Jeg leser mange bøker. Noen ganger leser jeg bøker som løfter meg ut av virkeligheten litt som det romskipet jeg venta på gjennom hele ungdomstida mi. Det kjennes viktig. Andre ganger leser jeg bøker som er fulle av ord uten mening, et provoserende misbruk av min tid, og hvis jeg på forhånd har hatt forventninger til sånne bøker kjennes det jammen litt viktig ut, det også. Viktig nok til at jeg bruker tid på å diskutere det både på nett og irl. Skriver om det her, og greier.
 
Jeg skriver mange tekster, også. Noen ganger blir tekstene utgitt, og da har jeg oftest jobba så mye med dem at jeg har begynt å synes at de er viktige. Jeg får angst for at de – et eller annet sted inne på trykkeriet – skal ha blitt skikkelig dårlige, eller fulle av feil. Jeg får angst for at de skal bli helt usynlige, at ikke et menneske skal lese dem. I jula lå jeg våken med hjertebank til langt på natt, og i dag går jeg rundt meg selv med en brennende følelse av at jeg må gjøre noe – jeg må jobbe, på et eller annet vis, for at lanseringen av Ctrl+Alt+Delete ikke skal bli helt mislykka. Som om det er jævlig mye jeg kan gjøre en søndag fire uker i forveien.
 
Mellom jul og denne søndagen, har jeg heldigvis vært på jobb. I løpet av uka har jeg lært en håndfull sjuåringer hvordan man pugger, og et par hvordan de kan øve for å få til å lese godt. Jeg har sett noen (endelig!) skjønne hvordan enere blir til tiere, og en oppdage at artikler ikke er valgfrie på norsk. Jeg har fått en million klemmer, noen tusen tårer, noen hundre gode historier og noen vonde. Da har jeg rapportert og telefonert og ordna møter, for vondt skal de ikke ha det, unga mine.
 
Hvert eneste sekund på dagen kjenner jeg at det er viktig. At alt jeg sier og alt jeg gjør vokser i dem og sammen med dem, at hvis jeg sier og gjør riktig vokser de seg riktig rette og gode både innover og utover. Tenk hvor annerledes verden kunne sett ut hvis Hitler hadde hatt en god lærer som tok kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien før det var for seint! Eller hvis Harald Hårfagre hadde hatt en religionslærer som la vekt på forståelse, dialog og sameksistens. Lærere forandrer verden hver eneste dag. Forfattere gjør det forstemmende sjelden.
 
Jeg kan ikke fortsette å jobbe full tid og skrive ei bok i året. Jeg tror jeg er hekta på å skrive bøker, at å slutte blir litt som å skru av lyset i livet, eller i alle fall å dimme det kraftig. Men hvordan skal jeg få til å ikke bli en sånn tulling som tror at litteratur er det viktigste i verden hvis jeg bytter ut unga mine med folk som får fart på blodomløpet ved å diskutere tilstanden i norsk samtidslitteratur? Når en eneste frisøndag er nok til å få meg ut av fatning og inn i et lite kledelig (men veldig kunstnérisk) hysteri? Det går neppe bra.
 
Jeg tror jeg må tigge sjefen min om en deltidsstilling neste år, altså. Sånn som dette orker jeg ikke ha det mer enn nødvendig.