Ansvar

Jeg føler ansvar for 22. juli. Jeg visste hva nynazister var i stand til, og jeg kunne ropt høyere, kjempa hardere, jeg kunne prioritert kampen mot rasisme foran kampen for felles ekteskapslov. Jeg veit at arbeiderpartifolk kjenner på at de kunne sikra ungdommene sine bedre, at politifolk tenker på at de kunne valgt andre karriereveier og kanskje gjort en forskjell hvis akkurat de var en del av delta-troppen, at lærere veit at de kunne ha tatt bedre vare på den ungen abb en gang var, at de som frivillig overvåka nynazister på nett tenker at de kunne gjort en bedre jobb, at folk som redda ungdommer i fritidsbåtene sine lurer på om de kunne ha tatt flere sjanser og redda flere, at ungdommer som overlevde å bli skutt i filler lurer på om de kunne ha gjort noe annerledes, redda en venn. Mange av oss har brukt de siste ti åra til å prøve å gjøre ting annerledes, å gjøre det bedre. Gjøre det vi kan for at det ikke skal bli en neste gang.

De eneste som kategorisk nekter for at de kan ha mulighet til å jobbe mot høyreekstrem terror og dermed et ansvar for å gjøre det, er partiet terroristen var medlem av i ti år, bloggen som skriver ting som kunne vært tatt rett ut av terroristens manifest og partiet som har styrt landet siden terroren, og som har gitt førstnevnte parti regjeringsmakt og omtalte blogg statsstøtte.

Så og si all terror i Norge har vært høyreekstrem. Så lenge resten av høyresida nekter å hjelpe til med å stanse dem, kommer den terroren til å være en trussel. For oss alle.