Kultur for folk

Hvorfor i all verden skal vi ha kultur for kulturens skyld? Bøker merker jo ikke om de er gode eller dårlige, om de blir lest eller ikke. Malerier får ingen estetisk opplevelse av å få en skoleklasse på besøk. Kulturen er til for menneskenes skyld. Kulturpolitikken bør også være det.

Menneskene som bor i kommuner som må velge mellom sykehjemsplasser og skolekonserter. Mennesker som går på skoler som må prioritere mellom spesialpedagoger og forfatterbesøk. Mennesker som bor i hjem der de voksne ikke kan lese og vet alt om maskingevær og ingenting om billedkunst. Mennesker som er så slitne av det livet de har levd i hele tretten år at de ikke orker noen ting, de går på skolen, kommer hjem og sover. Mennesker som vet at det eneste viktige i verden er å bli likt, å velge de rette markørene ovenfor de andre, like de rette bandene og bøkene og rope veldig høyt at ballett er homo. Mennesker som vet at hvis noen får vite at det er de også, vil livet deres gå i grus. 

Det er de menneskene vi skriver for og maler for og synger for og danser for. I håp om at de skal oppleve gylne øyeblikk av overskudd, og skjønnhet, og åndelighet, og energi, og mot og vilje, og samhørighet med andre. I dette verdens mest vidunderlige land når vi faktisk fram til dem, også. Vi møter dem i gymsaler og klasserom, vi gir dem alt vi har og de gir oss alt de er så vi kan gå hjem og lage mer kunst. Så de kan gå tilbake til musikktimen og norsktimen og kunst-og håndverkstimen, til gitarkurset eller teaterskolen, med en flik av inspirasjon de ikke hadde i går. 

Civita vil ha slutt på det. De vil ha kultur for kulturens skyld. De kaller det liberalisme. Men å være liberal handler om å gi menneskene frihet. Ikke kommunene som vil være tvunget til å velge sykehjemsplassene. Ikke marerittene om bomber og blod som gjør nettene fri for søvn og dagene så tunge at å finne frem i det nye landets kulturtilbud blir helt uoverkommelig. Ikke slitenheten som bor i de overarbeidede unge kroppene. Ikke den ensrettede kulturen som er enerådende på ungdomsskolen, ikke angsten for at noen skal skjønne at man er homo. Det er menneskene som lever midt oppi det der som skal få den friheten som følger med å vite hvilke valg man har. Å ha sett glitrende dukketeater og ballett i verdensklasse, å ha konstruert fantasifulle bygninger og fantastisk poesi, å ha lyttet til knallhard rap og knivskarp opera. Å ha kjent på hva man liker og ikke liker. Å være informert om hvor man kan finne det man vil ha. Det er frihet for unge mennesker. Og det er for deres skyld vi skal ha kultur – og kulturpolitikk.