En slags kjærlighet

Jeg bor over byen.

Himmelen er så høy som jeg trodde den bare kunne være i vest eller i nord, den er så lav som jeg vet den bare kan være i min egen by, den treffer meg i hodet hvis jeg går ut på verandaen. Den ruller som dønninger inn fra fjorden, svever som dun mot Holmenkollen, pisker over Carl Berner som innholdet i et pulverapparat i hendene på en hyperaktiv tolvåring. Der er Sophies Minde et gammelt berg bak den flyktige trafikken, neonlysene ved Nationalteateret blinker blått i det fjerne, det blinker i hvite som er stillas rundt Høyblokka, jeg kan se rådhustårnene og drømmer at jeg kan høre høre klokkespillene. 

Jeg våkner grytidlig og får se byen strekke på seg, den langsomme pulsen øker hvert minutt fram mot rushtida, og senkes igjen akkurat i tide til formiddagste på balkongen. Det er en rolig by, bare sjelden hyler det ambulanser gjennom den firkantede rundkjøringen der nede, helikoptrene som flyr over hodet mitt er oftest langsomme, på vei til eller fra Ullevål med pasienter eller donerte organer. En dag håper jeg et slikt helikopter skal fly mine organer, fra mitt sykehus i min by, til et annet sted, en bedre kropp, kanskje hjertet mitt får leve i en som har vett til å legge seg om kvelden og får nok søvn, kanskje lungene mine får puste landluft. Hos meg får de nok aldri annet enn smog og eksos.

Byen lever under meg. Å se den puste i søvne om natten gir mye av den samme lykkefølelsen som å se sønnen min gjøre det samme.

Lignende innlegg

  • Venner. Og internett.

    Jeg har vært stille en stund. Det er fordi det tar så mye tid og krefter å skille seg. Ikke er det moro, heller. Og dermed har jeg liksom ikke ork til å mene noe som helst om sånne viktige redde-verden-ting. Når regjeringen min lager returavtaler med verdens verste diktaturer og sender folk tilbake til…

  • Familie

    Jeg elsker Nord-Norge. Det er ikke det. Men når man reiser til Nord-Norge absolutt alle ferier får man jo ikke reist så mye til Bergen, og jeg er veldig glad i Bergen, også. Og nå som jeg plutselig ikke eier et hus i Vesterålen, er det plutselig helt naturlig å dra ungen med hit på…

  • Tigger.

    Jeg kjøpte Folk er folk av en hyggelig fyr fra Bulgaria i dag. Der skriver Lena Ulven om søvnløshet og andre luksusproblemer, og underveis forteller hun at hun har stjålet i en butikk en gang. En leverposteiboks, fordi hun ikke ville be foreldrene sine om penger.  ”Typisk drittunger”, skriver hun, og så sammenligner hun seg…

  • Boblelunsj

    I går holdt jeg konfirmasjonstaler igjen. Det er alldeles latterlig hvor fort de går, årene mellom disse konfirmasjonsoppdragene. Konfirmantene var akkurat like søte som i fjor og familiene var like tårevåt stolte og bunadene like side og store over brystet og lakkskoene akkurat like vanskelige å stokke føttene i. Nok om det, liksom.  Jeg spiste…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *